Mamma

Det var mens jeg sto der på kjøkkenet og forberedte juleskinka at det flommet over meg. Jeg ble iskald, det strammet seg i brystet. Noe var alvorlig galt med mamma. Jeg snakket nettopp med henne på telefonen. Hun var så annerledes. Så nede. Grepet snørte seg hardere. Tankekaos. Juleskinka mistet fokus. Den kokte i stykker. Det er høst. Gummistøvlene mine har lyst til å bade i løvet som ligger på bakken. Jeg vasser i farger, rødoransje og lysegrønne blad klistrer seg inntil støvlene mine. Jeg fikk de av mamma. Støvlene altså. Jeg hadde ønsket meg sånne lenge. Svarte med snøring. De skal aldri kastes. Ikke den hvite og grå engelen som står på soverommet heller. Den som har mistet ene vingen fordi minstemann sier den datt i golvet av seg selv. Den skal få stå der og minne om. For hun var syk. Mammaen min. Den vonde, klamme følelsen stemte. Livet, slik jeg kjente det, ble snudd opp ned på et øyeblikk. Det var ikke noe håp. Døden var så tett på. Gleden over alle ting, ble så kortvarig. For den lå alltid der. Døden. Smilet. Softisen hun nøt der hun satt i rullestolen. Det øyeblikket vi gledet oss til […]

Feilslått barneoppdragelse

Ene ungen satte fast fingeren i tryllestaven forrige kvelden. Etter såpe, tårer og vaselin fikk hun streng beskjed om ikke å stikke fingeren inn i tryllestaven noe mer. Hun lovte på tro og ære at det aldri mer skulle skje. Med den hovne fingeren i fanget. Litt senere går jeg min faste runde for å sjekke sovende barn, riste litt i dyner og fjerne de sedvanlige 26 bamsene, sjakkspillet, dagbøkene og forstørrelsesglasset fra senga hennes. Og der ligger hun. Som en magiker. I dyp søvn. Med tryllestaven. Hengende fast i fingeren.

Den beste utgaven

«Alle har rett til å bli den beste utgaven av seg selv». Det fine sitatet er av Geir Lippestad, og passer perfekt til denne videoen av Elise. Hun elsker Frost, synger uhemmet, danser av hjertens lyst og er den absolutt beste utgaven av seg selv!  

Dagens rose

Etter en heftig periode i livet vårt, bestemte vi oss for å reise bort. For å komme unna, tenke på noe annet, kose oss, en ferie uten stress og mas. Bare avslappende hygge. En togtur til Stockholm. Vi hadde 2,5 times kjøretur foran oss til togstasjonen. La inn buffer på en ekstra time for å rekke to tissepauser samt en feilkjøring. Skulle lagt inn ytterligere et kvarter på grunn av obligatorisk ventetid på samboer. Dro pent og pyntelig i vei med kvarteret i minus. Feide avgårde. Intet mas om tissetrengte unger. Ikke en feilkjøring. Utrolig nok. Med 4 mil igjen og godt over en time til togavgang, svevde vi i fred og fordragelighet nedover de Värmlandska skoger. «Blink, blink, blink». Det lyste blått i vilden sky noen hundre meter lenger framme. Bilene foran sto stille. Rolig og avbalansert stoppet vi bilen, spiste kanelbollene vi hadde med til frokost og ventet på å kjøre videre. Etter ti minutter begynte mora å ane uråd, men ble raskt roet ned av sjåfør. En helt vanlig familiesituasjon. Etter nye ti minutter spredte engstelsen seg bakover til ungene og sjåføren hadde sitt fulle hyre med å dempe stressede medpassasjerer. Det begynte å banke ekstra hos […]

Å være mamma til et annerledesbarn

Det er mye å være mamma til et annerledesbarn. Så mye mer. Av alt. Alle ytterpunktene, på godt og vondt. Det er så høyt og så dypt. Så enkelt og så komplisert. Så hvitt og svart. Hun kan være enklest av alle, og hun kan være verdens vanskeligste. Hun står der i den rosa, utslitte kjolen. Den kjolen som er for liten, men så rosa at den er alltid førsteprioritet. Knappene i ryggen har forlengst falt av. Ikke at det spiller noen rolle. Hun skal ha den på. Det finnes ikke det argument i verden som vil få henne til å velge noe annet. Du kan vri, vrenge, hoste og harke opp andre klær, overtalelse, dårlige værutsikter eller en lignende rosa kreasjon. Hun bryr seg ikke om tid, sted eller anledning. Stabukken velger kjolen, kampen ble vunnet før den startet. Det er middagstid og alle setter seg til bords. Hun jubler for hvert måltid, klapper høyt i hendene idet hun ser maten. Jeg liker sånn, sier hun blidt og peker på laksen, fiskegratengen, paien, kotelettene eller bønnesalaten. Hun forsyner seg, smaker og bryter ut i begeistring: Jeg likte det! De to søsknene griner på nesa, vrir seg i stolen og […]

Hørselstest

Jeg har en utfordring hver gang jeg gir en beskjed til ungene. De gjør nemlig ofte noe helt annet enn det jeg sier. Har det noe med hørselen å gjøre? Eller er det kanskje dialekten min, tonefallet eller volumet på stemmen? Når jeg sier: «Nå må vi kle på oss og gå, skolen begynner om tjue minutter». Da hører Elise: «Nå kan du kose deg med brødskiva som du foreløpig bare har tatt en liten bit av, og se gjerne ferdig filmen på Netflix også». Julie hører: «Nå kan du bruke de neste tjue minuttene på å gre håret. Ta deg god tid til å velge hvilken jakke du vil ha og syng gjerne en sang foran speilet først». Jørgen hører: «Du rekker å sortere legoen din i fjorten ulike hauger». Eller hvis jeg sier: «KOM og sett dere, middagen er ferdig». Da hører ungene følgende: Elise: «Bare fortsett å hoppe på trampolina du». Julie: «Du liker sikkert ikke middagen, så du kan bare bli sittende i sofaen og lese». Jørgen: «Nå er det et perfekt tidspunkt for deg å gå på do». Jeg sier: «Nå er det tid for lørdagsgodis». Elise hører: «Nå er det tid for lørdagsgodis». Julie […]

På utur

Du vet når du er på utur etter en lang sommerferie med plagsomt sene leggetider, og desperat prøver å rette på det. Så klarer du faktisk å få ungene i seng før halv ti på en lørdag, med lov til å se Ipad maks en halvtime. Så sovner du og faren på sofaen, bråvåkner klokka halv ett og løper opp på soverommet. Der ligger tre lys våkne unger med hver sin IPad og nyter film. Så sier mellomste tørt og tydeligvis vel vitende: «Jasså, er det noen som har sovnet på sofaen?»

Tiden går så fort

Tiden går så fort. Altfor fort. Vel, bortsett fra når du står bakerst i innsjekkingskø rundt midnattstider med kofferter, tre trøtte snurp-unger og en sur, sulten mann. Du selv må tisse, men doen befinner seg på andre siden av den gigantiske hallen. Og i tillegg går selvfølgelig køen ved siden av deg mye raskere. Da gjelder ikke den klisjeen. Ellers flyr tiden avgårde. For igår, tror jeg, fødte jeg tredje- og sistemann i rekka. Det var så innmari vondt. Igjen. Sverget for tredje gang at jeg ikke skulle føde mer. Han var så liten, så gutt og så uendelig mye mindre kravstor enn de to dundrene av noen søstre. Så han satt i vippestolen sin, sa svært lite og stille observerte verden. Fram til han begynte å gå. Det var også igår. Lurer jeg på. Han stabbet sine første skritt inn i trassalderen. Hvor han fortsatt går, løper eller spiller fotball. Jeg tror også det var igår han plutselig ble så fornuftig, stor og voksen i tankene sine. Ja, det må ha vært igår. Ninja Turtles og tannfeen finnes ikke i virkeligheten, mamma skjønner ingenting og øverst på ønskelista er konsert med Marcus og Martinus. Idag er minstemann min klar for […]

Mesterskap

Fotballkamp idag. God stemning. Fullt på tribunen, flaggene vaier i vinden og høye heiarop allerede før start. Lagene og dommeren løper ut på banen, hilser vennlig på hverandre. Piiip. Dommerens fløyte setter igang kampen. Begge lag kjemper om ballen, det grønne laget fører an. Godt spill, driblinger, iherdig kjemping og rikelig målsjanser til begge lag. Plutselig faller den ene spilleren. «Skuespiiill» ropes det fra tribunen. «Buuuuu». Spilleren reiser seg, ser undrende mot publikum, men løper entusiastisk videre mot ballen. Like etter dømmes det frispark til ene laget. En av publikummerne protesterer sint og høylytt mot dommeren. Hytter med neven. Kampen blåses av. Uavgjort 3-3.  Publikummeren stormer i sinne ut på banen og kjefter på dommeren. Roper samtidig «jævla idiot» mot den ene treneren. Blir vennlig vist bort fra banen. ——– Dessverre er ikke dette referat fra en kamp mellom Lillestrøm -Vålerenga. Det er referatet fra første kamp i høstsesongen for Jenter 9-serien. Samtlige spillere er 8 og 9 år. Dommeren er en 13-åring. Tribunen med publikum er foreldre og søsken som står på rekke langs sidelinjen. SKJERPINGS! Dette er ikke VM, EM eller en middelmådig norsk seriekamp. Det er ikke gull, sølv eller millioner. Det er ikke alvor, krig eller fred. […]

Oppløftende

Hva er vi flinke til? Jeg har lest at det er viktig å løfte hverandre. For å bygge selvtillit, gode relasjoner og ha en oppmuntrende sjargong i familien. Under middagen idag hadde vi derfor en runde hvor vi fortalte hverandre hva vi er flinke til. Det ble enstemmig vedtatt at eldstemann er flink til å være morsom, mellomste er omsorgsfull, og minstemann er flink til å være snill mot vennene sine. Det ble også enighet rundt de voksne. Oppløftende eller ei, jeg er flink til å kjefte og pappaen er flink til å prompe. Dette lever vi lenge på.