«Sånn har aldri mine barn gjort»

Har du noengang møtt mennesker som kan si til deg:
– «Jeg har heldigvis ikke det problemet med barna jeg»
– «Sånn har mine barn aldri gjort»
– «Jeg har aldri hatt sånne barn»

Minstemann og jeg var på butikken. Bak oss i køen sto en bekjent som sa hei til meg og lillegutt. Men lillegutt nektet å hilse tilbake. Jeg forsøkte desperat å lirke ut et hei. Til ingen nytte. Lettere flau og ganske sint på ungen, måtte jeg unnskylde oppførselen hans overfor mannen. Hvorpå mannen sier: «Sånne unger hadde aldri jeg. De sa hei til alle de».

Der sto jeg. Oppgitt og lei meg for at ikke sønnen min oppfører seg. Det viktigste prinsippet om å si «takk og hei» fungerer ikke. Samtidig står en mann framfor meg som med en liten kommentar, kanskje ikke vondt ment, gjør meg enda mer usikker og frustrert.

Når jeg åpenbart sliter med en unge som ikke vil hilse, trenger jeg ingen påminnelse om at andre barn bukker, nikker og neier. Når jeg sliter med kresen jente som ikke liker annet enn skinkeost, har jeg ikke behov for å høre om at andre barn elsker grønnsakssmoothie, oliven og fisk. Hvis mine barn er utålmodige i bilen, butikken eller på sykkelturen, har jeg ikke lyst å høre «sånn er ikke mine barn, de sykler 4 mil uten å fortrekke en mine».

Vi har brukt snart 9 år på å snakke om hvor viktig og riktig det er å være høflig. Vi har lykkes med det hos 1,8 av 3 barn. Mellomste er avhengig av å stå opp på riktig bein.

Du må gjerne himle med øynene når jeg ikke ser. Du må gjerne lage lange tanketirader om hvor komplett udugelig du synes jeg er som barneoppdrager. Men vennligst ikke kom med tankeløse kommentarer jeg oppfatter som skjult kritikk. Det sårer.

Ja, jeg er sår. Barneoppdragelse jobber jeg hardt med. Det er det vanskeligste jeg noengang har gjort. Mine barn er det kjæreste jeg har. Når jeg ikke lykkes, men samtidig blir konfrontert med andres vellykkethet, er det vondt.

Så tilgi meg for at jeg er hårsår, men hold truten og nyt min ufullkommenhet i stillhet.

image

Kommentarer

kommentarer