Å leke med barn

Jeg har lekt på golvet med dukker sammen med ungene i snart ni år. Jeg har vondt overalt, og har dessuten prøvd meg på alle triks i boka for å slippe unna. Jeg er glad i ungene mine. Så dette er mest sannsynlig ukorrekt og svært lite pedagogisk å innrømme. Men jeg synes det er litt kjedelig. Og så får jeg vondt i knærne. Jeg har derfor laget en liste til meg selv med tips og råd til hvordan gjøre leken mer morsom eller eventuelt hvordan slippe unna.

Spille spill på X-box:
Det er ulidelig å se minstemann forsøke å fange mynter. Han treffer ALDRI. Sklir unna hver eneste gang. Utrolig irriterende å se på. Kroppen rister og hendene mine sitrer etter å ta over håndkontrollen for å hjelpe han. Men han «klarer sjøl».
Jeg orker ikke spille med den ungen. Det er en tålmodighetsprøve uten sidestykke. Derfor har jeg utviklet en unnskyldningsfrase: «Jeg vet ikke hvordan jeg setter i kontakten til x-box en. Det er en spesiell kontakt som bare pappa kan».

Leke med dukker:
Jeg kan leke med dukker, men da må vi leke teselskap. Og servere noe som er spiselig, for eksempel kjeks. Jeg kan ikke kle av og på en dukke ett hundre ganger. Og nei, jeg får ikke tapen på bleien til å feste nå heller.

Leke med barbie:
Jeg er ikke spesielt tålmodig med Barbie og Ken som liksom skulle på butikken og som liksom falt og brakk beinet og som liksom måtte på sykehus.
Så når jeg lukter Barbie-lek, må jeg alltid vaske badet. Hvis badet ble vasket istad, da det ble foreslått å leke frisør med håret mitt, har vi heldigvis to bad.

Politi og tyv:
Denne leken er jeg med på. Det kvalifiserer nemlig som trening. Muligens lavterskel treningstur, men jeg krysser den av i treningssamvittigheten.

Spille badminton:
Det er ikke spesielt moro å spille badminton med noen som aldri treffer ballen. Når vi skal telle treff, kommer vi aldri lenger enn til 1. Da bruker jeg ofte «pappa-kortet». «Pappa er mye flinkere til dette, enn meg. Spør pappa du».

Gjemsel:
Det er ikke mulig å sitte på huk etter å ha født barn, så gjemsel hører definitivt til «leker som bør unngås».
Unnskyldningen «mamma er så dårlig til å gjemme seg» er avslørt for lengst, etter at jeg engang ble glemt inni putekassa. Men jeg kan fortsatt bruke «jeg må lage pannekakerøre».
Vi begynner å bli lei pannekaker.

Lego:
Lego er gøy hvis jeg kan bygge mitt eget slott. Med akkurat de fargene og den fasongen jeg vil. Men ungene og jeg har motstridende ønsker for slottets utseende. De setter på klosser helt uten orden eller fargekode. Setter opp tak der det ikke skal være tak, og klarer ikke engang få klossene midtstilt.
Jeg bytter fortløpende ut upassende klosser, men blir hengende etter. Slottet blir aldri som jeg planlegger.

Selvom jeg synes det er litt kjedelig, selv om jeg prøver å slippe unna, så prøver jeg samtidig å nyte. Nyte skakke slott og Barbie som liksom har bursdag. Det er bare det at jeg nyter det bittelitt mer med kaffen i hånda, i en god stol mens jeg ser på mine fine, kreative og kranglende unger.

image

Kommentarer

kommentarer