Kjære NAV

Etter voldsom oppmerksomhet rundt innlegget ønsker jeg å presisere noe:

– Jeg ønsker ikke å henge ut ansatte i Nav, eller Nav som helhet. Vi har bare gode erfaringer med Nav fra tidligere.

– Jeg ønsker med innlegget å sette fokus på prioritering av ressurser i saker vedrørende revurdering av stønad. Og om det er nødvendig at hjelpebehov må dokumenteres på nytt, for at vi skal få beholde stønaden.

– Nav forholder seg til lovverket. Og det er i lovverket det er definert at stønaden må revurderes med jevne mellomrom. Hvilket betyr at det er lovverket jeg setter spørsmålstegn ved.

-Romerikes blad har dessverre en vinkling i  saken, som jeg ikke er enig i. Jeg presiserte da avisen tok kontakt at jeg ikke ønsket å henge ut Nav, men sette fokus på rutiner rundt revurdering av stønad.

– Jeg vil ha meg frabedt nedlatende og ufine kommentarer, enten det handler om NAV, familien min eller andre. Vær konstruktiv!

Kjære NAV

Jeg heter Elise og er 8 år. Jeg har down syndrom.

Idag fikk mamma og pappa et brev i posten fra dere. Jeg vet ikke helt hva som sto i brevet, men pappa lo og mamma gråt. Jeg har aldri hørt foreldrene mine si noe stygt om NAV, men nå er mamma lei seg.

I brevet står det at vi må sende inn dokumentasjon at jeg fortsatt har down syndrom og et hjelpebehov. Er ikke det litt rart? Jeg trodde dere i NAV visste at det er en livslang diagnose.

Det står i brevet at mamma og pappa må svare om jeg fortsatt trenger hjelp og oppfølging. Det er jo litt rart. Jeg er ganske annerledes enn andre. Fortsatt. Jeg kan ikke gå alene til venner, jeg kan ikke leke på rampa, jeg skal være på SFO resten av skoletida. Jeg søler litt når jeg spiser og synes det er vanskelig å smøre min egen mat. Jeg er ganske ofte hos legen for ører eller hals eller føtter eller mandler.
Så er det vanskelig å snakke og telle. Jeg trøbler også med å forstå sosiale regler. På skolen har jeg en helt egen lærer. Kanskje jeg må bytte skole, fordi forskjellen mellom meg og de andre i klassen blir stadig større. Mamma sier at hun lagde en beskrivelse av meg til dere for tre år siden. Et brev på åtte sider. Spør du meg burde hun skrive minst hundre, jeg har nemlig gjort mye rart siden jeg ble født. Men nå synes mamma det er leit å bruke tid på å skrive dette pånytt. Hun brukte så mye tid sist, og verken diagnose eller hjelpebehov blir bedre.

Dere krever også en legeuttalelse. Men legen har dokumentert dette før. Hun skrev en uttalelse da jeg ble født. Og da jeg var tre år. Og da jeg var nesten seks.

Så kjære NAV, er det ikke bedre å prioritere ressursene annerledes?
La Vidar hos dere gjøre en god og grundig saksbehandling for noen som virkelig trenger en vurdering.
La fastlegen min bruke tid på kreftpasienten sin.
La mamma og pappa ha tid til å bli med meg på fotballkamp og tilbringe fritiden med meg og søsknene mine.

Down syndrom skal jeg, og mange med meg, leve med resten av livet. La oss heller bruke tiden på å gjøre det best mulig.

image

 

 

 

 

 

 

 

 

Blogglistenhits

Kommentarer

kommentarer