Skolestart 

Alle jeg snakker med for tiden sier at det er så godt med skolestart og komme tilbake til hverdagsrutiner igjen. «Joda», jeg nikker halvhjertet, mens jeg går gjennom siste dagen i hodet. 

Klokka ringer lenge før seks. Umenneskelig. Slumrer, mens jeg synes synd om meg selv. Tenker misunnelig på alle andre. Vurderer å si opp jobben, så jeg kan bli hjemmeværende husmor. Rart at den tanken dukker opp hver morgen når klokka ringer. Oppdager at det ligger en unge og fire barbiedukker ved siden av meg. Skjønner umiddelbart at ungen blir en utfordring å få opp. 
Innleder vekkeprosedyre. Det går skikkelig dårlig. Førstemann står opp, går og legger seg på boden. Sovner pånytt. Andremann våkner fint, men oppdager straks at det ikke går fint likevel og surner. Krever ekstrem varsom tilnærming heretter. Sistemann som ligger i koma i senga mi, dras ut over sengekanten og blir liggende med beina på utsiden. Fint. Akkurat det jeg trenger. Tre hjelpeløse barn. Synes fortsatt synd på meg selv. 
Får etterhvert stablet tre unger på beina med varierende grad av tilfredshet. Den ene har jeg visstnok klora på lillefingeren, så han klarer ikke gå.

Etter umorsom påkledning, sutring over at yoghurt er slutt, diskusjoner vedrørende jakke på eller av, og hvem som skal sitte hvor i bilen, avleveres alle i tilnærmet fred og fordragelighet. 

Jeg kommer for seint på jobb. 

Stålsetter meg for henting. Førstemann er sliten. Han vil at pappa skal hente. Og så har jeg feil bil. Han sovner misfornøyd i bilsetet, hvilket er krise for kommende natts søvn. Den tid, den sorg. 
Henter jentene på SFO. Har fått nye plasser der, finner verken sekker eller sko. Løper rundt i gangene, mens ungene har gått barbeint til bilen. Der vekker de minstemann som trenger en rolig oppvåkning for å unngå ny krise. Krise iverksatt, for å si det sånn. 

Finner sekker, husker plutselig at jeg hadde glemt å sende med utesko til gymtimen i idag. Så da har eldstemann hatt utegym i rosa penesko med hæl. 

I bilen er det komplette kaos, det hører alle andre foreldre på parkeringsplassen også. Smiler unnskyldende rundt meg, og skjønner at butikktur for å kjøpe middag er utelukket.  

Kommer oss hjem.

Lager sunne ostesmørbrød med ost og ketchup. Alle tre begynner å gråte da minstemann faller av stolen og drar med seg største i fallet. Mellomste presser fram tårer for oppmerksomhetens skyld. Alle brekker visstnok begge bein, og alle må ha nye ostesmørbrød. De gamle ligger på golvet. Er selvfølgelig tom for brød. Ingen liker noe annet enn ostesmørbrød. Ingenting i hele verden. 

Samler troppene i sofaen og deler ut IPad for å roe gemyttene. Det blir litt for rolig. Igjen er det noen som glipper med øynene. Ny krise. Foreslår en runde med Yatzy. Tålmodigheten varierer voldsomt mellom de tre ungene, så Yatzy er bare engasjerende til du kommer til firerne. Da kjeder minstemann seg og saboterer for mellomste. Yatzy-runden avsluttes med to sure unger. Ikke så vellykket. 

Fotballtrening glemte vi bort. 

Gjennomfører deler av kveldsstell som venner, inntil minstemann får vann i øynene under bading og eksploderer. Eldste vil ikke gape for å pusse tenner, og protesterer høylytt. Det gjør også mammaen. Hylekoret er komplett.  

Nattasanger forløper greit etter vann, nye dobesøk, litt trøsting fordi det kan komme en heks. Men han som sovnet i bilen har ingen planer om å sovne. Han veksler mellom å være redd, ha vondt i en arm og undre hvor i «verdenromse» Kai og Lloyd bor. Hun som nesten sovnet i sofaen, har teselskap i senga. Jo mer desperat jeg maser om at de skal sove, jo mindre trøtte blir de. Jeg kapitulerer og bærer de inn i storesenga. Klokka nærmer seg ti, og jeg gruer meg allerede til neste morgen. 

Sovner på sofaen selv, våkner desperat rundt midnatt og orker ikke annet enn å stupe i seng. Synker inn i drømmeland mens jeg bekymrer meg for bøker uten bokbind, et ferieminne vi har glemt å ta med og huske fotballklær og skiftetøy på skolen. 

Og så er det noen som påstår at det er godt å komme tilbake til hverdagen igjen?
  

Kommentarer

kommentarer