Særbehandling meg her og der

Vi fikk tre barn i rask rekkefølge. De kom som perler på en snor. Så da minstemann ble født, var han nødt til å smøre seg med tålmodighet og vente på tur. En føyelig og rolig gutt med to krevende små storesøsken.

Det skulle endre seg.

Trassalderen kom ganske raskt etter fylte året. Skulle «klare alt sjøl». Hvis han trengte hjelp, så ble det galt uansett. Alt måtte skje etter hans pipe. Sutring og klaging hvis han ikke fikk viljen sin. Han ble raskt kongen på haugen og vi tøyde på grensene for å gjøre ungen til lags. Etterhvert utviklet det seg til særbehandling hvor vi måtte lirke, smiske og premiere for at gutten skulle bli fornøyd. Dette falt ikke i god jord hos søsken, som følte seg urettferdig behandlet. Jo mer vi føyde oss og tilrettela for minstemann, jo mer krevde han.

Helt til en dag. Da sa vi stopp. Full stopp. Vi måtte ta kampen. Slutt på spesialbehandling og stryke medhårs. Like grenser for alle.

Sakte, men sikkert har vi fått en medgjørlig og blid gutt.

Moralen i historien:
Uansett om du er minstemann eller Petter Northug. Kongen må jekkes ned fra haugen. Klare og rettferdige grenser, ingen særbehandling. Så bevarer vi kanskje fred i landet.

 

image

Kommentarer

kommentarer