Om å nyte

Kjære barnet mitt

Da du var nyfødt og lå der helt fersk og hjelpesløs, ventet jeg bare på at du skulle gi meg et smil.

Da du ga meg ditt første smil og begynte å gi meg respons, ble jeg så fantastisk glad. En stund. Men snart ventet jeg på at du skulle vise noe mer.

Helt plutselig klarte du å rulle rundt. Du rullet rundt og ålte deg framover for å gripe tak i kosebamsen. Herlig. Men samtidig ventet jeg bare på at du skulle begynne å krabbe. Da ville livet bli enklere.

Snart knekte du koden. Du fartet rundt på alle fire. Du ble frustrert likevel og måtte få hjelp ved alle hindringer. Da ønsket jeg bare at du skulle begynne å gå.

En dag reiste du deg opp. Snart løp du omkring i huset og rev ned blomsterpotter og sjokolade på benken. Oppgitt over å måtte rydde bort alle fine lysestaker og duker, innså jeg at jeg lengtet etter at du skulle bli større slik at du skulle forstå konsekvenser.

Du vokste og lærte mer. Forsto konsekvenser og mer av det du gjorde. Men du bablet fortsatt uforståelig. Jeg gledet meg så inderlig til du skulle begynne å snakke på ordentlig. Så kunne vi ha en samtale.

Ordforrådet ble større, du snakket som en foss. Og startet på stor avdeling i barnehagen. Livet ble lettere, men likevel ventet jeg så veldig at du skulle starte på skolen. Møte nye venner, lære å lese og regne. Bli stor.

Så kom første skoledag. Sekk og nye, fine klær lå klar. Du fikk en god lærer, ble kjent med mange nye barn og du ble så stor. Men jeg gledet meg allerede til du skulle bli enda større og mer ansvarlig.

Så en dag ringer du meg på jobb. Du er alene hjemme, undrende om det er lov med nugatti på brødskiva. Da går det plutselig opp for meg. Jeg har i alle år lengtet etter at du skal bli større. Hele tiden ventet på noe mer. Jeg har ikke klart å leve i nuet.

Jeg må lære meg å nyte dagene og sekundene. Leve nå. Og nyte øyeblikket i telefonen som forteller meg at du er endelig blitt stor og selvstendig.

image

Kommentarer

kommentarer