Det var en gang

Helt fra jeg var liten, har jeg hatt gode venner. Heldigvis. Jeg kan huske at jeg satt på toppen av den røde sklia i barneparken og delte et eple med mine to beste venner. Vi hang sammen i tykt og tynt.

Jeg startet på barneskolen. Hadde mange gode venner der også. Heldigvis. I tillegg hadde jeg en bestevenninne. Vi tok følge til skolen hver morgen. Jeg måtte som regel vente på henne, men det gjorde ingenting. Vi skravla og lo hele veien. Vi var alltid sammen på skolen med en større gjeng. Vi hoppa strikk og hoppetau. Lot oss imponere av de store jentene som spratt over strikken på øret.

Etter skolen gikk bestevenninnen min og jeg hjem igjen. Skoleveien var trygg og god å gå sammen med henne. Vi skilte veier ved det store klatretreet, men bare for en kort stund. Vi løp hjem for å spise litt. Så møttes vi for å leke boksen går eller gjemsel. Så uendelig heldige.

Vi ble etterhvert eldre og fikk lov til å være ute på kveldene. Vi gikk langs veien og snakket om gutter. Eller vi var barnevakter sammen. Vi møttes hjemme hos hverandre og var sammen på korøvelse. Alltid en god, fin gjeng. Harmoniske og lattermilde. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi hadde latterkrampe. Skikkelig latterkrampe. Sammen.

Fine minner. For noen.

For det ligger noe bak der. Noe som dukker opp når jeg tenker tilbake. Det var en jente til. En jente som ikke var med i gjengen. Som gikk alene i friminuttene. Og til og fra skolen. Hun klatret aldri i trær sammen med oss. Hun gikk aldri turer langs sjøen og diskuterte gutter. Vi så henne aldri når vi møttes på kveldstid.

Jeg har aldri mobbet. Trodde jeg.
Jeg har vært en snill og grei jente. Trodde jeg.

Men etter at jeg ble voksen har jeg innsett noe fryktelig. Jeg var en mobber. Jeg var med på å stenge ute et menneske. Jeg gjorde lite for å inkludere.

Parallelt med heldige meg vokste det opp en jente som har ikke hadde det så bra. Uten at vi forsto det fullt og helt. Jeg hadde nok med mitt. Vi var en stor gjeng, vi trengte ingen flere. Det gjorde hun.

Nå er jeg voksen. Jeg kan aldri få det ugjort.

Men jeg kan gjøre alt for at det ikke skal skje igjen. Jeg er mamma til tre barn. Jeg håper av hele mitt hjerte at de ikke skal bli utsatt for mobbing. Da skal Løvemammaen kjempe med nebb og klør.

Men Løvemammaen skal kjempe enda hardere for at barna ikke skal bli mobbere. Jeg skal gjøre alt jeg kan. Jeg skal være bevisst hvordan jeg snakker hjemme. Jeg skal stille opp på foreldremøter, bli bedre kjent med de andre foreldrene. Delta aktivt i skolearbeid og fritid. Spørre, snakke, være nysgjerrig. Aldri vike på prinsippet om at alle skal få være med. Ingen skal stenges ute fra bursdager. Jeg skal tvinge mine barn til å inkludere og være rause. Det har jeg forpliktet meg til.

Det kan hende at dette blir vanskelig. Men jeg skal prøve. Alt jeg kan. For jeg kan ikke med viten og vilje la mine barn holde andre utenfor. Uansett.

«Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv «.

image

Kommentarer

kommentarer

En kommentar til “Det var en gang

Comments are closed.