Leksetid i sommersol

Ungene kom løpende med lette skritt nedover veien. Jeg så de langt unna, der jeg satt på trammen med kaffekoppen i hånda. Skolen ferdig, sola skinte og lykken lå i lufta. De svingte inn på den nylig ryddede gårdsplassen, og kastet seg rundt halsen min. De spurte etter mat, men jeg minnet om at lekser alltid kommer først. «Jaaaaa» ropte de energisk og løp inn. Konsentrerte og rolige ble lekse etter lekse unnagjort, mens mor tålmodig veiledet i bakgrunnen. De avsluttet den effektive økten med uoppfordret å spisse alle blyanter og rydde i sekken. Så var det tid for lek.

Bang!

Jeg hoppet høyt i sofaen av lyden. Hadde muligens slumret litt. Husket jeg drømte noe om lekser og effektivitet.
«Hallo, mamma» ropte det fra gangen. Uuups, er skolen ferdig allerede, tenkte jeg og funderte på når jeg nå skulle få spist stratosen min.
«Mamma, kan jeg dra til Camilla?»
«Mamma, jeg er så sulten, kan jeg få frokostblanding?»
«Mamma, kan jeg hoppe på trampolina mens du lager mat?»

Jeg dro meg i håret, stappet desperat tre biter sjokolade inn i munnen og reiste meg for å møte jentene.
«Dere kan ikke gjøre noe før dere har gjort leksene!», gurglet jeg, mens jeg forsøkte å høres streng og betydningsfull ut.
Protestene startet umiddelbart. Den ene mente det var urettferdig at hun måtte gjøre lekser og ikke jeg. Den andre påsto at ingen andre gjorde lekser etter skolen. Etter diskusjon fram og tilbake overga de seg motvillig, satte seg hardt ned ved bordet, sure, med armene i kors. Ikke det beste utgangspunkt for vellykket leksehjelp.

Det skjer noe med kjemien mellom ungene og meg når lekser kommer inn i bildet. Tålmodigheten fordufter, irritasjonen stiger med maksfart og effektivitet blir et fremmedord. Hos begge parter.

«Jeg skjønner ingenting av denne engelskleksa», surmulte mellomste og plukket opp blyanten fra gulvet for sjette gang. Jeg prøvde å forklare, men siden jeg forklarer på en annen måte enn læreren, så gikk det i vranglås. Etter stigende irritasjon og diskusjon gikk et lys opp for ungen, og leksen ble ferdig. Neste lekse: stavskrift. En prøvelse i tålmodighet. Det er tydeligvis uhorvelig kjedelig å gjentatte ganger skrive hhhhh og hest. Så kjedelig, at det er mer moro å stirre ut i lufta, bite på blyanten og skli ut av stolen. Sakte.
Samtidig, på andre siden av bordet, satt eldstemann som fortsatt stønnet over leksetvang. Nektet å ta opp bøkene og ålte seg som en irritert mark i stolen. Jeg klasket bøkene foran henne, plasserte blyanten godt i hånda og truet med godtestopp de neste åtte åra. Etter et kvarter med høylytt diskusjon hvorvidt alle andre får ostepop som premie etter fullførte lekser eller ei, gikk mora på vaskerommet for å telle til ti. Det ble hundre. Da jeg kom tilbake så begge jentene på IPad.

Resten av leksene ble gjennomført uten noen som helst form eller snev av effektivitet. Skrive, tygge på blyanten, drikke vann, vippe på stolen, tvinne hår, plukke opp viskelær fra golv, gå på do.

Tre unger, tre klasser, tre ukeplaner, tre lekseplaner. I minst 10 år til. Gi oss styrke.

Eller er det noen som har tips til frustrerte unger og foreldre?

image

Kommentarer

kommentarer