Kjære mammapolitiet

Her er jeg. Mammaen dere garantert snakker om. Hun som lar gutten sitte på golvet i butikken og skrike. Mens hun selv, tilsynelatende upåvirket, handler videre.

Her er jeg. Hun som gir etter for maset til eldstemann. Lar jenta få viljen sin selv om hun først sa nei.

Jeg hører dere snakke. Det er utrolig at jeg kan la guttungen sitte der og skrike, uten å gjøre noe. Jeg hører dere snakke om hvor lite konsekvent jeg er. At det ikke er rart jenta maser, når jeg likevel gir etter. Dere snakker om at jeg lar ungene leke med sverd, minstemann som ikke sier takk, at mellomste er alene hjemme eller at ungene løper barbeint ute før gjøken sier koko.

Dere observerer. Vurderer. Tolker. Lar tvilen sjelden komme tiltalte til gode.

Jeg leste et blogginnlegg forrige dagen som provoserte meg. Innlegget er delt over 10000 ganger på Facebook, tydeligvis mye mamma-politi der ute. Les innlegget HER

Denne mammaen er nemlig streng, men kjærlig. Hun lærer sine barn høflighet, god oppførsel, at de skal si hei og takk, de skal rydde etter seg og smøre egne matpakker. Det er både vanskelig og lite morsomt, men kombinert med masse kjærlighet, har hun lykkes. Alt vel så langt.
Så forteller hun om barna som ikke sier hei, som sparker av seg skoene i veggen når de er på besøk og ikke spiser med kniv og gaffel. For deretter å rakke ned på respektive foreldrene. Trekker nedverdigende konklusjoner.

Jeg er født naiv. Hvilket innebærer at jeg blant annet tror godt om folk. Til det motsatte er bevist. Og vet du hva? Jeg tror det er nettopp strenge og kjærlige de aller fleste foreldre prøver å være. Jeg tror vi alle ønsker, og derfor forsøker på best mulig måte å oppnå veloppdragne, høflige og snille barn. Det er bare det at alt avhenger så mye av situasjonen, humøret, personligheten, været eller kanskje hvilket bein man har stått opp på?

Kjære mammapolitiet, foreldre har nok det samme målet. Men dere undervurderer, viser mistillit, fornedrer, sårer og ydmyker. Dere kan ikke konkludere med at en gutt som ikke sier hei er dårlig oppdratt. Eller at ei jente som slenger fra seg jakka i gangen når hun er på besøk, ikke har foreldre som lærer henne det. Mest sannsynlig er gutten sjenert eller innadvendt og trenger tid. Jenta, som slenger fra seg jakka i gangen, er kanskje så spent å komme på besøk, at hun i gledelig iver etter å begynne leken, glemmer seg fullstendig bort.

Jeg ønsker å være en god mamma. Men når minstemann sitter på golvet i butikken og skriker, så vet jeg at det ikke nytter å snakke strengt eller kjefte på han. Heller ikke vennlig korrigering. Dette vet jeg fordi jeg har vært mammaen hans i snart 6 år, og har vært med på diverse raserianfall. Akkurat dette anfallet må han riste av seg selv.
Jenta, som fikk viljen sin denne gangen, har jeg tilbrakt over ni år med. Jeg kjenner henne ut og inn. På godt og vondt. De fleste gangene aksepterer hun et nei. Om enn etter diskusjon fram og tilbake. Men noen ganger må hun vinne. Fordi jeg vet hun ikke vil gi seg, og jeg innså for seint at jeg valgte feil kamp.

Men det handler ikke om at jeg ikke forsøker å oppdra ungene mine til høflige og snille barn. For det gjør jeg. Og det tror jeg av hele mitt hjerte at de aller, aller fleste foreldre gjør.

Noen dager lykkes man, andre dager ikke.

Kjære mamma-politiet, vær litt rause. Ikke døm så fort og hardt. Ethvert barn har sin historie, det samme har foreldrene.

Lykke til med barneoppdragelsen til oss alle. Jeg må løpe avgårde, skal forsøke å oppdra en unge til å knyte skolisser selv. Måtte det gode være med oss!

image

 

Kommentarer

kommentarer