Selvinnsikt

«Jeg er en rolig, avbalansert og tålmodig mamma. Synes jeg selv. Jeg er kjærlig og blir sjelden sint. Jeg kommuniserer godt med ungene mine, roper aldri og er alltid konstruktiv. Jeg håper ungene mine mener det samme» Så skulle jeg teste det ut da. Hva tenker ungene om meg? Jeg filmet, mens de hermet etter typiske utsagn fra meg og pappaen. Jeg forberedte meg på å høre koselige  «jeg er så glad i dere», «så flinke dere er til å rydde». Men denne linja gjentok seg gjennom samtlige filminger: Hæh! Snakk om å få passet påskrevet. Og det er vel ingen tvil om at hun mener meg, tror neppe pappaen noen gang kommer til å bruke ordet «dår». Selvinnsikt.

Den følelsen

Du vet når du har stått opp tidlig første dag i sommerferien fordi mellomste har time hos barnelege. Ungene er trøtte og grinete, og du vet at det blir lang ventetid hos legen. Du lover en is eller skolebolle på cafe etter besøket, du skal bare innom og prøve en bikini til ferien først. Spenningen stiger i takt med tålmodigheten som synker. De snakker, tenker og visualiserer mengder med søt bakst. Så står du der i prøverommet med trang bikinitruse og en pupp på vei ut av den lille overdelen, mens du hører ene ungen skrike «mamma, Elise er borte». Du skifter raskt til vanlig tøy, henger den overvurderte bikinien tilbake på knaggen og prøver å finne eldstemann. Løper rundt i butikken med to på slep som heller vil på cafe. Tiden går, ingen Elise å finne og du oppdager at blusen sitter bak fram. Inni deg skifter følelsen fra avslappet til middels panisk. Du plasserer de to andre på utsiden av butikken med beskjed om å holde utkikk, stå i ro og at cafebesøk avlyses, mens du styrter inn og ut av nærliggende butikker og roper navnet høyt og skingrende. Neste på lista er å rope opp ungen på […]

Bil til salgs

Nissan selges Detaljer Årsmodell: Da minstemann ble født. Km.stand: 120.000 uten motorstopp. Farge: Svart. Fargebeskrivelse: Matt, ikke lenger blank. Ripedetaljer i lakken. Interiørfarge: En gang blå. Nå mer møkkete grå, ispedd skinkeostflekker. Girkasse: Såvidt. Ungene har øvd på å gire. Med og uten clutch. Drivstoff: Diesel. Ikke sett deg inn i regjeringens dieselbil-politikk. Antall seter: 7. Anbefaler ikke å la antall seter styre hvor mange unger du får. Utstyr: Sommerdekk og vinterdekk. Ikke så mye mer. Vi selger bilen vår. Helt seriøst. Vår elskede Nissan. Eller MIN elskede Nissan. Det er ikke noe gæærnt med bilen. Den er svart, sånn kassebilaktig og ganske godt brukt. Vi kjøpte bilen da vi oppdaget at tredjemann var på vei. I panikkens navn. Det var ikke planlagt, verken bilkjøp eller unge. Drømmen om komfort og god plass brast i det sekundet pinnen lyste gravid. Tre bakovervendte seter, dobbeltvogn og stellevesker med bleier og våtservietter nok til å takle den verste storm, utelukket den forholdsvis nyinnkjøpte bilen i garasjen. Det snevret også utvalget av andre biler drastisk inn. Med en ganske lav øvre prisgrense og et absolutt krav om kaffekoppholder for sjåfør, ble det en hard oppgave. Inntil Nissan NV200 dukket opp. Den perfekte bil. […]

Barnehagen

Så var dagen der. Dagen vi skulle overlate den vesle og sårbare jenta vår til noen andre. Noen fremmede. Hun var bare ti måneder. Ikke kunne hun snakke, ikke sitte, ihvertfall ikke gå. Mammajente over alt på jord. Hjertet gråt, øynene rant og hendene skalv. Vi gikk inn porten. Knappe to år senere sto vi der igjen. Foran porten. Knuget en ny liten hånd hardt, tett inntil. Jenta som sto der, i ferd med å tre inn i en ny epoke i livet sitt, felte sine modige tårer. Livredd for å gi slipp. Så var det minstemann. Like vanskelig. Den tålmodige lille gutten, ut i verden. Vekk fra det trygge og forutsigbare. Tårene rant og blandet seg med hans. Åpnet porten uvillig. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Nå er dagen her. Dagen vi har gruet oss til. Siste dagen i barnehagen. Den barnehagen som har vært vårt andre hjem i over åtte år. Hver mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag siden desember 2007, har vi tråkket over dørstokken på Stabburet og Bjørnehiet. Hver dag har ungene blitt møtt av et smilende «hei» fra en vennlig og trygg voksen. De har lekt, tulla og snakka. Lest, tegna, perla og limt. Gått i skogen, blitt bært […]

Rekk opp hånda!

Det er mange fine mennesker der ute. Mennesker som er fine i kraft av seg selv, ikke på grunn av staffasjen som følger med. Vi er så opptatt av status. Sosial og økonomisk status. Hvem har bestemt at en dyr bil eller en overpriset vindjakke fra Peak Performance gir status? Hvorfor har det blitt sånn? Hvorfor er det viktigere å presentere seg som leder enn omsorgsfull mamma? Hvorfor er det viktigere å fortelle andre at man har gitt penger til et veldedig formål, enn å faktisk ha gjort det? Er vi mer verdt hvis andre vet om det? Gir status mennesket verdi? Det er så mange rare ting vi stilltiende kjemper om. Å være best. Størst. Finest. Dyrest. Noen ganger bruker vi ungene våre også. Skyver de foran oss. Hvorfor kan vi ikke få være helt normale og hylles for det? Hvorfor skal vi pynte på sannheten for å føle anerkjennelse og aksept? Hvorfor er det så viktig å presisere at vi ikke ser på Hotell Cæsar eller leser Se og Hør? Jeg lager derfor et opprop. Et opprop for alle som ikke nødvendigvis har så høy status. Men er vi dårligere mennesker? Er vi mindre verdt? Rekk opp hånda […]

Sommeravslutning

Flau. Du kjenner den følelsen? Den kleine, ydmykende følelsen som dukker opp noen ganger. Den kjente jeg på igår. Vi koste oss på sommeravslutning på skolen. En hyggelig kveld sammen med hundrevis av andre barn og foreldre. Stolte mammaer og pappaer overværte flinke sangere, dansere og stafettdeltakere. Jeg er klassekontakt og skulle selge mat etter underholdningen. Så da tiden kom, stilte jeg meg på plass klar for salgsinnsats. Køene ble raskt lange og vi jobbet så svetten silte for å selge unna pølser og kaker. Opp og ned, fram og tilbake. Full innsats for å få køen unna. Plutselig oppdaget jeg blikket til min kjære gode venninne som sto langt der bak. Hun forsøkte desperat å signalisere noe til meg. Jeg så undrende at hun manøvrerte seg framover for liksom å komme seg raskt frem. Hun nikket diskret med hodet sitt mot brystet mitt og jeg begynte å ane uråd. Kikket bekymret nedover og fikk dessverre bekreftet det jeg fryktet aller mest da jeg oppdaget blikket til Astrid; skjorteknappene hadde gått opp, skjorta var åpen. Rett inn. Så der hadde jeg stått med skjorta på vidt gap, bhen i fritt utsyn og servert, raskt anslått, ca etthundre store og små. […]

Om menn og sånn

Hva er det egentlig med menn? Jeg har en oppegående mann som spiser normalt sunt, trener, leker med ungene, har mange venner og hobbyer. Han tørker sjelden støv og holder seg unna klesvask, som menn flest. I utgangspunktet en helt normalt fungerende familiefar. Men det er altså en ting jeg ikke forstår. Han klarer ikke å kombinere to sammenhenger. Han fikser ikke den klassiske oppgaven «hvilke to bilder hører sammen». Han ser ikke at det er harmoni mellom to enheter. Det er en smule frustrerende, men hvordan lære en gammel hund å sitte? Her følger et utvalg bilder som bevis: Sko og skohylle Solbriller og åpenbar solbrilleskuff Diverse ting og skuffer Ølbrygging og god garasjeplass Nøkkel gjemt nedi lomme og nøkkelholder Klær og krok til klær Som nevnt: Er det mulig å lære en gammel hund å sitte?

Leggedags!

Noen som har tips til hvordan få unger i seng på lyse sommerkvelder? Vi har tre barn som er forholdsvis følsomme for lite søvn. Muligens nedarvet etter mora. De er avhengig av nok søvn, og reagerer hver på sin måte når natta ikke har vart lenge nok. Eldstemann blir uforholdsmessig grinete, mellomste har på mystisk vis plutselige smerter på alle utenkelige steder og minstemann får en ufattelig sterk vilje som ikke er forhandelbar. En enkel dusj på en litt for sein kveld utarter seg stadig. Den ene sitter mest sannsynlig og gråter i et hjørne fordi hun ikke fikk dusje først. Den andre vrir seg rundt i akutte smerter fordi såpen svir. Sistemann, som selvfølgelig fikk viljen sin og dusjer først, er likevel misfornøyd fordi han ikke fikk skru på vannet. Den magiske grensen for å oppnå tilfredse barn er søvn INNEN kl. 20.30. Ikke et sekund over. Det er lettere sagt enn gjort. Uka starter som regel dårlig. Det burde være omvendt. Men helgens fravær av rutiner opprettholdes søndag kveld. Fullstendig på utur serveres middag klokka åtte, kveldsmat klokka ni, og kveldsstell innledes klokka ti. Så går vi på med friskt mot. Mandag skal ungene i seng før åtte, […]

Terningkast 3

Vi har fått i oppdrag å skrive en anmeldelse av et relativt nytt og lite hotell beliggende i en blindgate i et tettsted i Akershus. Utgangspunktet for forespørselen er tildels hyppige klager uten konstruktiv begrunnelse, slik at eierne ønsket en mer formell og dyptgående vurdering. Vi har tatt utgangspunkt i følgende kategorier: -rom -service / kundevennlighet -renslighet -mat Rom Alle rom er fra 2010, altså forholdsvis nytt. Standarden er likevel ikke topp. Det er ikke TV på alle rom, det er ikke kjøleskap med kaldt drikke til enhver tid og det ligger heller ikke karamell eller blomst på puta når værelsespiken har vært der. Sofaene har tusjstreker, spisebordet gaffelmerker og toalettene har løse hengsler. Golvet har riper, kommodeskuffene faller ned og dørhåndtakene er seige og lukter honning. Service / kundevennlighet Det varierer veldig både på service og kundevennlighet. Personalet kunne med fordel gått et kundebehandlingskurs. Klager blir dessverre ikke imøtekommet, og gjestene blir bedt om å ordne opp på egenhånd. Ved rot på rommet blir gjestene bedt om å rydde opp selv, etter måltider må oppvasken bæres ut på kjøkkenet. Det kan se ut til at service er personavhengig, det er nemlig forskjell på den mannlige og kvinnelige delen av […]