Rekk opp hånda!

Det er mange fine mennesker der ute. Mennesker som er fine i kraft av seg selv, ikke på grunn av staffasjen som følger med. Vi er så opptatt av status. Sosial og økonomisk status. Hvem har bestemt at en dyr bil eller en overpriset vindjakke fra Peak Performance gir status? Hvorfor har det blitt sånn? Hvorfor er det viktigere å presentere seg som leder enn omsorgsfull mamma? Hvorfor er det viktigere å fortelle andre at man har gitt penger til et veldedig formål, enn å faktisk ha gjort det? Er vi mer verdt hvis andre vet om det? Gir status mennesket verdi?

Det er så mange rare ting vi stilltiende kjemper om. Å være best. Størst. Finest. Dyrest. Noen ganger bruker vi ungene våre også. Skyver de foran oss. Hvorfor kan vi ikke få være helt normale og hylles for det? Hvorfor skal vi pynte på sannheten for å føle anerkjennelse og aksept? Hvorfor er det så viktig å presisere at vi ikke ser på Hotell Cæsar eller leser Se og Hør?

Jeg lager derfor et opprop. Et opprop for alle som ikke nødvendigvis har så høy status. Men er vi dårligere mennesker? Er vi mindre verdt?

Rekk opp hånda alle dere som:

– Bor på landet
Hvem trenger en leilighet på Vestkanten når du kan få plenklipp og mygg hele sommeren på landet. Fra spøk til alvor; Er vi mer betydningsfulle i kraft av å ha en adresse på Vestkanten?

– Har forsøkt å lese Leo Tolstoj uten å fullføre. Og som fryder seg mer med å lese ti krimromaner mellom hvert kapittel i Anna Karenina.
Gjør det oss mindre verdt å like krim bedre enn tung russisk litteratur?

– Ikke har en Mastergrad.

– Alle de flotte assistenter, hjelpepleiere og sykepleiere som jobber på sykehjem.

– Har barn som ikke liker sushi. Jeg har barn som liker leverpostei. Hvorfor er det ikke status å like leverpostei?

– Alle mammaer som har født barn med epiduralbedøvelse. Som ikke har gjennomført fødselen all natural. Rekk opp hånda alle som har ropt, krevd og fått epidural ved ankomst sykehuset. Å føde uten smertestillende gjør ingen til bedre mennesker. Eller?

– Har barn som ikke kunne lese før skolestart.

– Ikke er hjernekirurger, aksjemeglere eller konserndirektører

– Ikke har et sommerhus ved sjøen eller en lommebok fra Ysl.

Misforstå meg rett. Jeg er glad for- og imponert over mange. De som har jobbet hardt og har innflytelsesrike jobber. Jeg kan fryde meg over en fin leilighet på beste vestkant. Og imponeres av en 3-åring som kan regne mattestykker.

Men det er ikke dette som skal være premissene for hvordan vi oppfatter og vurderer hverandre. Det er ikke dette som gir mennesket verdi. Jeg misliker ordet status fordi det beskriver en situasjon der vi opphøyes og fremheves på feil premisser. Det er ikke status å tjene masse penger eller eie en hytte på fjellet. Det er status å være snill. Et godt medmenneske. Kreativ. Være raus med seg selv og andre. Det er status å sette andre først, vise toleranse og respekt for hverandre. Dette er status som gir mennesket verdi.

Sånn.

image

Kommentarer

kommentarer