Barnehagen

Så var dagen der. Dagen vi skulle overlate den vesle og sårbare jenta vår til noen andre. Noen fremmede. Hun var bare ti måneder. Ikke kunne hun snakke, ikke sitte, ihvertfall ikke gå. Mammajente over alt på jord. Hjertet gråt, øynene rant og hendene skalv. Vi gikk inn porten.

Knappe to år senere sto vi der igjen. Foran porten. Knuget en ny liten hånd hardt, tett inntil. Jenta som sto der, i ferd med å tre inn i en ny epoke i livet sitt, felte sine modige tårer. Livredd for å gi slipp.

Så var det minstemann. Like vanskelig. Den tålmodige lille gutten, ut i verden. Vekk fra det trygge og forutsigbare. Tårene rant og blandet seg med hans. Åpnet porten uvillig.

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Nå er dagen her. Dagen vi har gruet oss til. Siste dagen i barnehagen.

Den barnehagen som har vært vårt andre hjem i over åtte år. Hver mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag siden desember 2007, har vi tråkket over dørstokken på Stabburet og Bjørnehiet. Hver dag har ungene blitt møtt av et smilende «hei» fra en vennlig og trygg voksen.

De har lekt, tulla og snakka. Lest, tegna, perla og limt. Gått i skogen, blitt bært på ryggen og fått plaster etter et fall. De har sittet på fanget, blitt strøket over håret og fått en klem. De har lært tall, bokstaver, land og hvordan behandle hverandre. De har lært å vente på tur, ha respekt for naturen og sådd frø. De har bygd lego, kledd seg ut, sykla og hatt beachparty. De har spist havregrøt, bestemors gryte og stekt pølser på bålet. Besøkt brannstasjon, kjørt buss, sett på dyr og sparka fotball. Lært å vaske hender, slutte med bleie og kle på seg selv.

De har fått omsorg, varme hender rundt en iskald vinterhånd og trøst på et trygt fang. En hånd å holde i, et lyttende øre og et vennlig smil.

Nå står vi foran porten igjen. Denne gangen på vei ut. Tårene renner. Vi skal reise derfra for siste gang.

«Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg. Aldri skal jeg glemme, det du var for meg».

image

Kommentarer

kommentarer