Bil til salgs

Nissan selges

Detaljer
Årsmodell: Da minstemann ble født.
Km.stand: 120.000 uten motorstopp.
Farge: Svart.
Fargebeskrivelse: Matt, ikke lenger blank. Ripedetaljer i lakken.
Interiørfarge: En gang blå. Nå mer møkkete grå, ispedd skinkeostflekker.
Girkasse: Såvidt. Ungene har øvd på å gire. Med og uten clutch.
Drivstoff: Diesel. Ikke sett deg inn i regjeringens dieselbil-politikk.
Antall seter: 7. Anbefaler ikke å la antall seter styre hvor mange unger du får.
Utstyr: Sommerdekk og vinterdekk. Ikke så mye mer.

Vi selger bilen vår. Helt seriøst. Vår elskede Nissan. Eller MIN elskede Nissan. Det er ikke noe gæærnt med bilen. Den er svart, sånn kassebilaktig og ganske godt brukt.

Vi kjøpte bilen da vi oppdaget at tredjemann var på vei. I panikkens navn. Det var ikke planlagt, verken bilkjøp eller unge. Drømmen om komfort og god plass brast i det sekundet pinnen lyste gravid. Tre bakovervendte seter, dobbeltvogn og stellevesker med bleier og våtservietter nok til å takle den verste storm, utelukket den forholdsvis nyinnkjøpte bilen i garasjen.

Det snevret også utvalget av andre biler drastisk inn. Med en ganske lav øvre prisgrense og et absolutt krav om kaffekoppholder for sjåfør, ble det en hard oppgave. Inntil Nissan NV200 dukket opp.

Den perfekte bil. For en småbarnsfamilie. Uten særskilte krav til utseende eller utstyr. Eller komfort. Eller motorytelse. Eller lyddemping. Eller kjøreglede.
Men med plass til den høyst nødvendige kaffekoppen for å bedre være rustet til å takle familiære utfordringer.

Bilen er svart. Ganske svart ihvertfall. Tildels mange riper i lakken. Noen på grunn av en steinkastekonkurranse som eldstemann arrangerte for en tid tilbake.
Bilen var blå inni. Det er den ikke lenger. Leverpostei, prim og svensk smågodt er marinert inn i setetrekkene. Prinsippet om nulltoleranse for spiselige ting i bilen falt etter at tredjemann ble klemt ut og bittelitt egentid ble høyere verdsatt enn kontinuerlig barneoppdragelse. Det ble også lov å sparke med møkkete sko i setet foran, riste kunstgress-sokker inni bilen og spise isen FØR vi kom hjem fra butikken.

Den er ikke vasket særlig ofte, og så har den hatt et ublidt møte med en ufin elg som ikke overholdt vikeplikten sin. Skadene ble reparert, men den nye, blanke skjermen står dessverre ikke i stil til resten av det matte, oppskrapte helhetsinntrykket.

Sånn motormessig føles det ok. Den kjører fint, har ikke hatt noen feil og bråker hinsides når du passerer 70 km/t. Utstyrsmessig er den skrapet for alt ekstraordinært. Det er verken speil til å sjekke sminke, håndtak til å holde seg fast når gubben kjører eller spennende knapper å trykke på. Hvilket er frustrerende for samboer som fryder seg over alle duppedingser.

Men JEG elsker bilen min. Jeg digger at jeg sitter så høyt at jeg har full oversikt over naboen eller andre jeg måtte passere. Vogna har vi forlengst kvittet oss med, men den kunne vi, i latskapens navn, kjøre rett inn i bilen. Uten å legge den sammen. Slapp å klemme flat bollene og smoothieposene under vogna.

Men bilen har ryggekamera! Den er ribbet for alt ekstrautstyr, men ryggekamera er installert. Supert for sånne som rygger av speil på biler og skyver blomsterpotter og tujaer vekk. Bilen har sotede vinduer bak. Hvis noen skulle ha mistanke om at vi har umulige unger bak i bilen som krangler om Ipad og kliner med sjokoladekjeks, kan altså ikke få det bekreftet. Dessuten er det fin solskjerming.

Har du lyst på bil, men ikke bryr deg om bil. Du har bare lyst til å komme deg fra A til B med hele gjengen og tilbehør: Løp og kjøp!

Har visst ikke bilde av bilen utenpå. Men bare se, god plass til fem bunadskledde inni. Hadde til og med en sykkel, to kaker og vinterdekk baki.
Har visst ikke bilde av bilen utenpå. Men bare se, god plass til fem bunadskledde inni. Hadde til og med en sykkel, to kaker og vinterdekk baki.

Kommentarer

kommentarer