Den følelsen

Du vet når du har stått opp tidlig første dag i sommerferien fordi mellomste har time hos barnelege. Ungene er trøtte og grinete, og du vet at det blir lang ventetid hos legen. Du lover en is eller skolebolle på cafe etter besøket, du skal bare innom og prøve en bikini til ferien først. Spenningen stiger i takt med tålmodigheten som synker. De snakker, tenker og visualiserer mengder med søt bakst. Så står du der i prøverommet med trang bikinitruse og en pupp på vei ut av den lille overdelen, mens du hører ene ungen skrike «mamma, Elise er borte». Du skifter raskt til vanlig tøy, henger den overvurderte bikinien tilbake på knaggen og prøver å finne eldstemann. Løper rundt i butikken med to på slep som heller vil på cafe. Tiden går, ingen Elise å finne og du oppdager at blusen sitter bak fram. Inni deg skifter følelsen fra avslappet til middels panisk. Du plasserer de to andre på utsiden av butikken med beskjed om å holde utkikk, stå i ro og at cafebesøk avlyses, mens du styrter inn og ut av nærliggende butikker og roper navnet høyt og skingrende. Neste på lista er å rope opp ungen på callinganlegget, men du vet at hun ikke kommer til å legge merke til det fordi hun mest sannsynlig beundrer kakehylla hos bakeren eller befinner seg i et eller annet prøverom for å teste hårbånd. Du ser hysterisk for deg politi, søk med varmekamera og smitter panikken over på de andre to. Der står dere og skriker Elise i kor, mens tårene renner på alle tre.
Så plutselig er hun der. Rett ved siden av deg, «mamma, kan vi gå på cafe nå?»

Den følelsen.

Gjensynsglede.  Ps: det ble cafebesøk!
Gjensynsglede.
Ps: det ble cafebesøk!

 

 

Følg meg på Instagram lovemamma.no

 

Kommentarer

kommentarer