Å være mamma til et annerledesbarn

Det er mye å være mamma til et annerledesbarn. Så mye mer. Av alt. Alle ytterpunktene, på godt og vondt. Det er så høyt og så dypt. Så enkelt og så komplisert. Så hvitt og svart.

Hun kan være enklest av alle, og hun kan være verdens vanskeligste.

Hun står der i den rosa, utslitte kjolen. Den kjolen som er for liten, men så rosa at den er alltid førsteprioritet. Knappene i ryggen har forlengst falt av. Ikke at det spiller noen rolle. Hun skal ha den på. Det finnes ikke det argument i verden som vil få henne til å velge noe annet. Du kan vri, vrenge, hoste og harke opp andre klær, overtalelse, dårlige værutsikter eller en lignende rosa kreasjon. Hun bryr seg ikke om tid, sted eller anledning. Stabukken velger kjolen, kampen ble vunnet før den startet.

Det er middagstid og alle setter seg til bords. Hun jubler for hvert måltid, klapper høyt i hendene idet hun ser maten. Jeg liker sånn, sier hun blidt og peker på laksen, fiskegratengen, paien, kotelettene eller bønnesalaten. Hun forsyner seg, smaker og bryter ut i begeistring: Jeg likte det!
De to søsknene griner på nesa, vrir seg i stolen og klager på maten. Liker ikke sånn fisk, det grønne lukter vondt og erter er ekkelt. Kontraster. Hun sitter der, smaker og spiser av hjertens lyst.

«Nå må alle kle på seg jakke og sko, vi skal gå på skolen».
Hun sitter der, tilsynelatende uberørt. Gjør ingen tegn på å bevege seg vekk fra stolen. Det er så kjent og forutsigbart. Har, som alltid, forberedt henne god tid i forveien på at hun snart må gå. Likevel sitter hun der. Må følges hylende vekk fra spisebordet, ut i gangen og hjelpes med sko. Som alltid. Like skuffet og sint over å måtte bryte opp. Likt hver eneste dag.

Det står en dame på utsiden av butikken. Hun er tigger, vi andre går omveien rundt. Lettere irritert. Slippe å bli konfrontert. Hun går rett imot henne, hilser overstrømmende og stryker på hånda hennes. Undrende om hun ikke skal inn i butikken hun også.
Hun møter den møkkete uteliggeren på samme måte. Gir en klem, bryr seg ikke om fett hår eller den svarte hånda. Setter seg ned ved siden av, kikker beundrende opp på han. Vandrer videre mot den dresskledde mannen med solbriller. Han er opptatt i telefonen, snakker fektende og engasjert om fallende aksjekurs. Hun bryr seg ikke om hvor viktig han høres ut, men utbryter begeistret «vi har like briller».

Hun sitter foran tv’en. Har fått beskjed om at det er natta og at hun skal legge seg. Skjermen er svart, den ble skrudd av til høylytte protester for en stund siden. Hun gråter. Er ikke trøtt, det er ikke seint, hun klarer ikke gå. Såre tårer renner nedover kinnene hennes. Like såre idag som igår. Som ifjor. Hun vil ikke legge seg. Hennes protester er like forutsigbare som mammaens frustrasjon.

Plutselig snur det. Denne kvelden også. Som igår. Som ifjor. Det kan være en førstemann opp trappa-konkurranse eller kanskje en lovnad å lese i boka fra biblioteket. Jublende tørker hun tårer mens hun løper opp trappa. Står smilende først på toppen.

Det svinger fra høyre til venstre. Hun tar meg med ned i de dypeste bølgedaler, for så å dra meg på toppen. Hun strekker meg så langt både ned og opp, hit og dit. Hun oser så innmari både sinne og glede. Hun er så sta og medgjørlig. Så egen og så raus.

Jeg er uendelig takknemlig. For lite visste jeg hvor mange ytterpunkter det var plass til i hjertet mitt. Fordi opp i alle frustrasjon, tårer og sinne, så har hjertet mitt blitt så mye større, rausere og mer inkluderende. Og fullstendig stappet av kjærlighet.

enlight1

Kommentarer

kommentarer