Dagens rose

Etter en heftig periode i livet vårt, bestemte vi oss for å reise bort. For å komme unna, tenke på noe annet, kose oss, en ferie uten stress og mas. Bare avslappende hygge. En togtur til Stockholm.

Vi hadde 2,5 times kjøretur foran oss til togstasjonen. La inn buffer på en ekstra time for å rekke to tissepauser samt en feilkjøring. Skulle lagt inn ytterligere et kvarter på grunn av obligatorisk ventetid på samboer. Dro pent og pyntelig i vei med kvarteret i minus.

Feide avgårde. Intet mas om tissetrengte unger. Ikke en feilkjøring. Utrolig nok.

Med 4 mil igjen og godt over en time til togavgang, svevde vi i fred og fordragelighet nedover de Värmlandska skoger.

«Blink, blink, blink». Det lyste blått i vilden sky noen hundre meter lenger framme. Bilene foran sto stille. Rolig og avbalansert stoppet vi bilen, spiste kanelbollene vi hadde med til frokost og ventet på å kjøre videre. Etter ti minutter begynte mora å ane uråd, men ble raskt roet ned av sjåfør. En helt vanlig familiesituasjon.
Etter nye ti minutter spredte engstelsen seg bakover til ungene og sjåføren hadde sitt fulle hyre med å dempe stressede medpassasjerer. Det begynte å banke ekstra hos sjåføren også, da klokka tikket videre og det eneste som bevegde seg på veien var løvet i vinden.

Med 35 minutter og 4 mil igjen, kastet den rødflammete mora seg ut av bilen. Løp bakover i bilkøen til den sjåføren som så mest lokalkjent ut. Fant en ung gutt i en slitt, grå bil og ropte med skingrende stemme. «Finnes det en alternativ vei i nærheten?». Og den reddende unge Värmlänningsridderen svarte «Ja, det gör det. Jag kan visa er. Vi vänder om, häng på!»

Her er guiden vår.
Her er guiden vår.

Og som vi hang på. Gjennom skog, vei og grus. Gjennom støvskyer og krappe svinger. Forbi gamle låver og skilt til Mösseförs og Bräviken. Da vi vrengte bilen ut på hovedveien igjen, godt forbi den stillestående køen, var toget fortsatt innen rekkevidde.

3 minutter før avgang svingte vi bilen inn i det trolig dyreste parkeringshuset i byen. Dro kortet desperat gjennom betalingsautomaten og betalte mer for parkering enn bensin tur/retur Stockholm. Kastet oss ut av bilen og konstaterte samtidig at bilnøkkelen var tom for strøm. I panikkens tåke var det ingen som tenkte at det fortsatt går an å låse bilen på gamle-måten, altså med nøkkel inn i låsen. Vi snublet bakover mot utgangen, mens vi trykket febrilsk på låseknappen. Innbilte oss at vi hørte et knepp. Løp inn på toget med unger, kofferter og billetter, samtidig som konduktøren himlet med øynene og blåste i fløyta.

Dagens rose går utvilsomt til Värmlänningen i skinnende rustning som guidet oss gjennom skogen og fikk oss på toget i tide. Tusen takk til deg, skulle så gjerne gitt deg en blomst, en flaske vin og aller helst en stor klem. Men jeg når nok ikke deg. Du er ikke er i målgruppen for denne bloggen, antakelig ikke i nærheten engang.

Men jeg har fått et nytt motto: Vær som en god Värmlänning. Det håper jeg vi alle kan være!

Kommentarer

kommentarer