Godt nytt år!

Kjære alle lesere, godt nytt år! Det mener jeg fra innerst i hjertet mitt. 2016 har for vår del, nådd bunn-nivå, hva innhold i året angår. Jeg velger derfor å ikke oppsummere, bortsett fra å ta med oss de gode minnene om mamma. For de er der.

Året som gikk, satte livet i perspektiv. Jeg har derfor droppet alle nyttårsforsetter som jeg uansett ikke klarer å holde, og som utelukkende gnager på den allerede dårlige samvittigheten min. Hvilket betyr at jeg verken skal slutte å spise sjokolade eller ha ambisjoner om å trene mer. Jeg skal heller ikke ta tran og jeg skal ikke kjefte mindre på ungene. Det eneste disse nyttårsforsettene har gitt meg tidligere år, er vond smak i munnen hver gang jeg i hemmelighet stapper inn sjokolade eller ekstrem oppgitthet over meg selv når kjeftesmella går.

Men siden debatten rundt sorteringssamfunnet blusset opp igjen i høst og det er et tema mamma var opptatt av, skal jeg gjøre det til mitt nyttårsforsett. Jeg skal kjempe med nebb og klør, ord og bokstaver, bilder og film, for å vise at verden har plass til alle. At menneskeverd ikke er avhengig av hvor mye du klarer å produsere for samfunnet, målt i penger. Men hvor mye du gir av deg selv. Til andre. Være snill, raus. Vise omsorg og empati.

Hvis vi tillater sortering av en gruppe mennesker, så rykker en ny gruppe nederst på stigen. Hvem blir det? Og hvem følger deretter? Når stopper det? Stopper det i det hele tatt? Jeg har en veldig skakk nese, uproposjonale tær, er særdeles vinglete, har beslutningsvegring og behandler folk forskjellig. Jeg er ikke like snill mot alle. Jeg ljuger noen ganger for egen vinning, er egoistisk og har dobbelthake. Jeg er mer opptatt av å ha kontroll og orden enn å tillate krumspring og tull. Det er det ikke verdt, og jeg vet det, men klarer ikke endre meg likevel. Jeg hadde ikke egnet meg som verken lege, advokat eller ingeniør.
Min datter på snart 10 år med down syndrom, oppfører seg likt mot alle uavhengig av form eller farge. Hun er tvers gjennom ærlig. Hun er raus. Sier akkurat det hun mener. Ljuger ikke, bortsett fra når hun har tatt en twist fra godteskuffen på en mandag. Hun har verdens retteste nese, fregner som stjerner og er fornøyd med det hun har og den hun er. Og jeg vet ingen som hadde passet bedre til å bli en empatisk lege, ærlig advokat eller en kreativ ingeniør. Likevel er hun under meg på den stigen samfunnet har skapt for å sortere ut de som ikke er godt nok kvalifisert. Det er hun og hennes likesinnede som befinner seg nederst for øyeblikket. Jeg tenker at det burde være mange andre under henne. Inkludert meg selv. Hvem har bestemt at jeg er mer verdt enn min datter, som tilfeldigvis har en diagnose, som etter min mening, også gir henne en rekke gode kvaliteter?

Men nå skal jeg begynne med nyttårsmiddagen. Glemmer meg fullstendig bort. Temaet engasjerer mer enn hjortesteika.

God feiring alle sammen og ha et godt nytt år! Og ikke la nyttårsforsettene gå på bekostning av å være snill og grei.

Vi sees på nyåret❤️

img_9631

Kommentarer

kommentarer