Et fullverdig liv?

Til Aksel Braanen Sterri

Jeg er dessverre ikke like god med ord som deg. Jeg kan heller ikke like mange fremmedord eller lage slike velformulerte setninger, som for de aller fleste, får det til å høres ut som du vet hva du snakker om. For det gjør du ikke. Og da er det så ergelig å bare være en vanlig sykepleier, uten noen form for mastergrad, doktorgrad eller god formuleringsevne. For jeg klarer ikke parere dine argumenter verken muntlig eller skriftlig med like fjonge ord og vendinger.

«De som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for det.» Sitatet er hentet fra:

https://www.minervanett.no/jeg-var-abortmotstander-ett-ar/

Istedenfor å argumentere mot deg, skal jeg fortelle en historie fra hverdagen. Det blir ingen fremmedord, ingen etiske vurderinger eller lange argumentasjonsrekker. Dette er fra livet.

Mammaen roper høyt, prøver å nå forbi hushjørnet, mot vinden og inn på trampolina. «Det er straks middag». De tre ungene hopper entusiastisk videre, har ikke hørt beskjeden. Sola skinner, latteren runger og humla suser. Litt etter litt forstår de at noen prøver å rope de inn, og de to første klatrer ned fra trampolina. Eldstemann, som er igjen på trampolina, setter seg ned. Får øye på humla som har slått seg ned på den blomsten som hun plukket med seg for å pynte. Hun roper frydefullt på søsknene sine, som løper sultne inn: «Vi vil ha mat nå, gidder ikke klatre opp igjen».

Omsider kommer hun inn på kjøkkenet. Har dratt med seg nabojenta som lekte på andre siden av plenen, som også var sulten. Hun må jo få mat. Mammaen dekker på til en til. «Når kommer pappa hjem?», lurer minstemann på. Han må jobbe og kommer ikke hjem før seint, svarer mammaen, småsur og trøtt etter nattevakt på sykehjemmet. «Da får han ikke sett på fotballkampen min idag da?».  «Jeg vil se på deg», sier eldstemann med iver og glød og klemmer lillebror hardt. Så hardt at det nesten gjør vondt. Hun har blitt så sterk.

Etter middag er det fotballkamp. Alle skal være med å se, selv om mammaen ønsker seg til sofaen. Eldstemann tar med seg penn og notatbok i en veske, setter seg på sykkelen, klar for å notere mål i kampen. Hun kan ikke skrive ord enda. Kan ikke lese heller, enda hun er halvveis på barneskolen. Hun har jo down syndrom. Det gjør ingenting. Hun tegner en fotball for hvert mål. Sånn er det. Når hun skal handle på butikken, tegner hun en is, en melk og en ost.

På fotballkampen vinker hun gledesstrålende til hele tribunen, får smil og kontakt tilbake. Resten av gjengen sitter stille ved siden av. Hun heier på den beste. Så heier hun på broren. Så heier hun på dommeren. Etter kampen maser hun til seg en is i kiosken. Av en fremmed. Som ikke er fremmed lenger etter det. For begge er enige i at en mandag uten is er som en himmel uten stjerner.

Historien fortsetter i nær fremtid.
Hun lærer seg å lese. Hun flytter til egen leilighet. Trenger tilsyn for å klare å holde styr på penger og klesvask. Hun får seg jobb. Men jobber ikke overtid. Heller ikke sene kvelder eller netter.

Hun rekker alltid fotballkampen.

Hun nyter sola som månen. Pølse som is. Hun blir kjent med alle hun møter. Hun tjener penger og koster penger. For samfunnet. Akkurat som mange andre. Som for eksempel pappaen hennes. Han er avhengig av dyre medisiner for at leddene i kroppen skal fungere.

Hvem lever fullverdige liv?
Du? Jeg? Henne? Ingen av oss?

For å snu ditt eget spørsmål på hode, Aksel.
Blir verden et bedre sted med en gruppe mennesker der?

Blir verden et bedre sted med deg der? En uredd statsviter med en kommende doktorgrad?
Ja, absolutt.

Blir verden et bedre sted med meg her? En deltidsarbeidende husmor som blogger? Ja, absolutt.

Blir verden et bedre sted med min datter med down syndrom der? En åpen, raus, kontaktskapende, og uforbeholden Elise som tar seg tid til å utforske en humle, ikke gjør forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo og alltid kan og vil være med på fotballkamp?
Ja, absolutt.

I den kalde og kyniske verden vi lever i idag, og utfra mitt hode, mine verdier og holdninger, er det ganske klart hvem av oss vi trenger aller aller mest.

Det er hun som utfra egne premisser, akkurat som alle oss andre, lever et høyst fullverdig liv.

 

Kommentarer

kommentarer