Barneoppdragelse

God (nattevakts) helg

Kjære, gode nattevaktshelg. Her er jeg. Rett foran deg. Så før jeg tråkker inn i din nådeløse favn, ønsker jeg å presisere ett og annet. Du er fullstendig klar over at jeg går inn i husmor-shutdownperiode. Du er også klar over at toleransegrensen for krangling, rot og uønsket atferd senkes betraktelig. Du vet at kjeftesmella sitter løsere og at sjokoladeinntaket må være høyere. Jeg rører ikke støvsugeren, tråkker ikke inn på vaskerommet, tar ikke i noen form for klut eller kost av noe slag. Jeg koker ikke poteter, rydder ikke ting under armhøyde og jeg verken vasker eller bretter klær. Så da er det klart, kjære venn. Så du godeste nattevaktshelg. Lykke til med å holde huset rent, pent og ryddet gjennom helgen. La lyslenker, nisser, engler og kongler beholde sin plass. Lykke til med å bevare fred og ro. La gjerne harmonien råde. God (nattevakts) helg!

Feilslått barneoppdragelse

Ene ungen satte fast fingeren i tryllestaven forrige kvelden. Etter såpe, tårer og vaselin fikk hun streng beskjed om ikke å stikke fingeren inn i tryllestaven noe mer. Hun lovte på tro og ære at det aldri mer skulle skje. Med den hovne fingeren i fanget. Litt senere går jeg min faste runde for å sjekke sovende barn, riste litt i dyner og fjerne de sedvanlige 26 bamsene, sjakkspillet, dagbøkene og forstørrelsesglasset fra senga hennes. Og der ligger hun. Som en magiker. I dyp søvn. Med tryllestaven. Hengende fast i fingeren.

Å være mamma til et annerledesbarn

Det er mye å være mamma til et annerledesbarn. Så mye mer. Av alt. Alle ytterpunktene, på godt og vondt. Det er så høyt og så dypt. Så enkelt og så komplisert. Så hvitt og svart. Hun kan være enklest av alle, og hun kan være verdens vanskeligste. Hun står der i den rosa, utslitte kjolen. Den kjolen som er for liten, men så rosa at den er alltid førsteprioritet. Knappene i ryggen har forlengst falt av. Ikke at det spiller noen rolle. Hun skal ha den på. Det finnes ikke det argument i verden som vil få henne til å velge noe annet. Du kan vri, vrenge, hoste og harke opp andre klær, overtalelse, dårlige værutsikter eller en lignende rosa kreasjon. Hun bryr seg ikke om tid, sted eller anledning. Stabukken velger kjolen, kampen ble vunnet før den startet. Det er middagstid og alle setter seg til bords. Hun jubler for hvert måltid, klapper høyt i hendene idet hun ser maten. Jeg liker sånn, sier hun blidt og peker på laksen, fiskegratengen, paien, kotelettene eller bønnesalaten. Hun forsyner seg, smaker og bryter ut i begeistring: Jeg likte det! De to søsknene griner på nesa, vrir seg i stolen og […]

Hørselstest

Jeg har en utfordring hver gang jeg gir en beskjed til ungene. De gjør nemlig ofte noe helt annet enn det jeg sier. Har det noe med hørselen å gjøre? Eller er det kanskje dialekten min, tonefallet eller volumet på stemmen? Når jeg sier: «Nå må vi kle på oss og gå, skolen begynner om tjue minutter». Da hører Elise: «Nå kan du kose deg med brødskiva som du foreløpig bare har tatt en liten bit av, og se gjerne ferdig filmen på Netflix også». Julie hører: «Nå kan du bruke de neste tjue minuttene på å gre håret. Ta deg god tid til å velge hvilken jakke du vil ha og syng gjerne en sang foran speilet først». Jørgen hører: «Du rekker å sortere legoen din i fjorten ulike hauger». Eller hvis jeg sier: «KOM og sett dere, middagen er ferdig». Da hører ungene følgende: Elise: «Bare fortsett å hoppe på trampolina du». Julie: «Du liker sikkert ikke middagen, så du kan bare bli sittende i sofaen og lese». Jørgen: «Nå er det et perfekt tidspunkt for deg å gå på do». Jeg sier: «Nå er det tid for lørdagsgodis». Elise hører: «Nå er det tid for lørdagsgodis». Julie […]

Tiden går så fort

Tiden går så fort. Altfor fort. Vel, bortsett fra når du står bakerst i innsjekkingskø rundt midnattstider med kofferter, tre trøtte snurp-unger og en sur, sulten mann. Du selv må tisse, men doen befinner seg på andre siden av den gigantiske hallen. Og i tillegg går selvfølgelig køen ved siden av deg mye raskere. Da gjelder ikke den klisjeen. Ellers flyr tiden avgårde. For igår, tror jeg, fødte jeg tredje- og sistemann i rekka. Det var så innmari vondt. Igjen. Sverget for tredje gang at jeg ikke skulle føde mer. Han var så liten, så gutt og så uendelig mye mindre kravstor enn de to dundrene av noen søstre. Så han satt i vippestolen sin, sa svært lite og stille observerte verden. Fram til han begynte å gå. Det var også igår. Lurer jeg på. Han stabbet sine første skritt inn i trassalderen. Hvor han fortsatt går, løper eller spiller fotball. Jeg tror også det var igår han plutselig ble så fornuftig, stor og voksen i tankene sine. Ja, det må ha vært igår. Ninja Turtles og tannfeen finnes ikke i virkeligheten, mamma skjønner ingenting og øverst på ønskelista er konsert med Marcus og Martinus. Idag er minstemann min klar for […]

Mesterskap

Fotballkamp idag. God stemning. Fullt på tribunen, flaggene vaier i vinden og høye heiarop allerede før start. Lagene og dommeren løper ut på banen, hilser vennlig på hverandre. Piiip. Dommerens fløyte setter igang kampen. Begge lag kjemper om ballen, det grønne laget fører an. Godt spill, driblinger, iherdig kjemping og rikelig målsjanser til begge lag. Plutselig faller den ene spilleren. «Skuespiiill» ropes det fra tribunen. «Buuuuu». Spilleren reiser seg, ser undrende mot publikum, men løper entusiastisk videre mot ballen. Like etter dømmes det frispark til ene laget. En av publikummerne protesterer sint og høylytt mot dommeren. Hytter med neven. Kampen blåses av. Uavgjort 3-3.  Publikummeren stormer i sinne ut på banen og kjefter på dommeren. Roper samtidig «jævla idiot» mot den ene treneren. Blir vennlig vist bort fra banen. ——– Dessverre er ikke dette referat fra en kamp mellom Lillestrøm -Vålerenga. Det er referatet fra første kamp i høstsesongen for Jenter 9-serien. Samtlige spillere er 8 og 9 år. Dommeren er en 13-åring. Tribunen med publikum er foreldre og søsken som står på rekke langs sidelinjen. SKJERPINGS! Dette er ikke VM, EM eller en middelmådig norsk seriekamp. Det er ikke gull, sølv eller millioner. Det er ikke alvor, krig eller fred. […]

Oppløftende

Hva er vi flinke til? Jeg har lest at det er viktig å løfte hverandre. For å bygge selvtillit, gode relasjoner og ha en oppmuntrende sjargong i familien. Under middagen idag hadde vi derfor en runde hvor vi fortalte hverandre hva vi er flinke til. Det ble enstemmig vedtatt at eldstemann er flink til å være morsom, mellomste er omsorgsfull, og minstemann er flink til å være snill mot vennene sine. Det ble også enighet rundt de voksne. Oppløftende eller ei, jeg er flink til å kjefte og pappaen er flink til å prompe. Dette lever vi lenge på.

Alt med måte

Vi satt rundt frokostbordet idag tidlig og hadde en interessant diskusjon vedrørende melk. Mellomste jenta påsto at hun ikke likte melk, jeg mente det motsatte. Mitt første argument «alle barn må drikke melk», ble raskt avfeid. Hun kjente mange navngitte personer som ikke drikker melk, derav kusine, venninne og mange på Netflix. Så prøvde jeg meg med at melk styrker muskler, men fikk da beskjed om at melk styrker SKJELETTET og at det gjorde også gulost og yoghurt. Nå mente jeg egentlig skjelettet selv også, men fikk lite gehør for det. Siden egen argumentasjon åpenbart ikke holdt overfor viktigper’en, så måtte jeg framskaffe håndfaste bevis på hvorfor barn må drikke melk. For det må de jo? Så jeg googlet. Og hva finner jeg da? Det er umulig for et vanlig menneske å forholde seg til informasjon, råd og veiledning på nettet. I den ene artikkelen hylles melk for alle de gode egenskapene, i neste artikkel viser ny forskning at melkedrikking kan føre til tidligere død. Hva svarer en melkeforkjemper til en vitebegjærlig, ikke-melkedrikkende 7-åring da? Bestemte meg for å sjekke ut flere ting. Det hender vi spiser grøt med sukker og kanel. Det er mindre diskusjon rundt mengde kanel på […]

Selvinnsikt

«Jeg er en rolig, avbalansert og tålmodig mamma. Synes jeg selv. Jeg er kjærlig og blir sjelden sint. Jeg kommuniserer godt med ungene mine, roper aldri og er alltid konstruktiv. Jeg håper ungene mine mener det samme» Så skulle jeg teste det ut da. Hva tenker ungene om meg? Jeg filmet, mens de hermet etter typiske utsagn fra meg og pappaen. Jeg forberedte meg på å høre koselige  «jeg er så glad i dere», «så flinke dere er til å rydde». Men denne linja gjentok seg gjennom samtlige filminger: Hæh! Snakk om å få passet påskrevet. Og det er vel ingen tvil om at hun mener meg, tror neppe pappaen noen gang kommer til å bruke ordet «dår». Selvinnsikt.

Den følelsen

Du vet når du har stått opp tidlig første dag i sommerferien fordi mellomste har time hos barnelege. Ungene er trøtte og grinete, og du vet at det blir lang ventetid hos legen. Du lover en is eller skolebolle på cafe etter besøket, du skal bare innom og prøve en bikini til ferien først. Spenningen stiger i takt med tålmodigheten som synker. De snakker, tenker og visualiserer mengder med søt bakst. Så står du der i prøverommet med trang bikinitruse og en pupp på vei ut av den lille overdelen, mens du hører ene ungen skrike «mamma, Elise er borte». Du skifter raskt til vanlig tøy, henger den overvurderte bikinien tilbake på knaggen og prøver å finne eldstemann. Løper rundt i butikken med to på slep som heller vil på cafe. Tiden går, ingen Elise å finne og du oppdager at blusen sitter bak fram. Inni deg skifter følelsen fra avslappet til middels panisk. Du plasserer de to andre på utsiden av butikken med beskjed om å holde utkikk, stå i ro og at cafebesøk avlyses, mens du styrter inn og ut av nærliggende butikker og roper navnet høyt og skingrende. Neste på lista er å rope opp ungen på […]

Leggedags!

Noen som har tips til hvordan få unger i seng på lyse sommerkvelder? Vi har tre barn som er forholdsvis følsomme for lite søvn. Muligens nedarvet etter mora. De er avhengig av nok søvn, og reagerer hver på sin måte når natta ikke har vart lenge nok. Eldstemann blir uforholdsmessig grinete, mellomste har på mystisk vis plutselige smerter på alle utenkelige steder og minstemann får en ufattelig sterk vilje som ikke er forhandelbar. En enkel dusj på en litt for sein kveld utarter seg stadig. Den ene sitter mest sannsynlig og gråter i et hjørne fordi hun ikke fikk dusje først. Den andre vrir seg rundt i akutte smerter fordi såpen svir. Sistemann, som selvfølgelig fikk viljen sin og dusjer først, er likevel misfornøyd fordi han ikke fikk skru på vannet. Den magiske grensen for å oppnå tilfredse barn er søvn INNEN kl. 20.30. Ikke et sekund over. Det er lettere sagt enn gjort. Uka starter som regel dårlig. Det burde være omvendt. Men helgens fravær av rutiner opprettholdes søndag kveld. Fullstendig på utur serveres middag klokka åtte, kveldsmat klokka ni, og kveldsstell innledes klokka ti. Så går vi på med friskt mot. Mandag skal ungene i seng før åtte, […]

Kjære mammapolitiet

Her er jeg. Mammaen dere garantert snakker om. Hun som lar gutten sitte på golvet i butikken og skrike. Mens hun selv, tilsynelatende upåvirket, handler videre. Her er jeg. Hun som gir etter for maset til eldstemann. Lar jenta få viljen sin selv om hun først sa nei. Jeg hører dere snakke. Det er utrolig at jeg kan la guttungen sitte der og skrike, uten å gjøre noe. Jeg hører dere snakke om hvor lite konsekvent jeg er. At det ikke er rart jenta maser, når jeg likevel gir etter. Dere snakker om at jeg lar ungene leke med sverd, minstemann som ikke sier takk, at mellomste er alene hjemme eller at ungene løper barbeint ute før gjøken sier koko. Dere observerer. Vurderer. Tolker. Lar tvilen sjelden komme tiltalte til gode. Jeg leste et blogginnlegg forrige dagen som provoserte meg. Innlegget er delt over 10000 ganger på Facebook, tydeligvis mye mamma-politi der ute. Les innlegget HER Denne mammaen er nemlig streng, men kjærlig. Hun lærer sine barn høflighet, god oppførsel, at de skal si hei og takk, de skal rydde etter seg og smøre egne matpakker. Det er både vanskelig og lite morsomt, men kombinert med masse kjærlighet, har hun […]

Leksetid i sommersol

Ungene kom løpende med lette skritt nedover veien. Jeg så de langt unna, der jeg satt på trammen med kaffekoppen i hånda. Skolen ferdig, sola skinte og lykken lå i lufta. De svingte inn på den nylig ryddede gårdsplassen, og kastet seg rundt halsen min. De spurte etter mat, men jeg minnet om at lekser alltid kommer først. «Jaaaaa» ropte de energisk og løp inn. Konsentrerte og rolige ble lekse etter lekse unnagjort, mens mor tålmodig veiledet i bakgrunnen. De avsluttet den effektive økten med uoppfordret å spisse alle blyanter og rydde i sekken. Så var det tid for lek. Bang! Jeg hoppet høyt i sofaen av lyden. Hadde muligens slumret litt. Husket jeg drømte noe om lekser og effektivitet. «Hallo, mamma» ropte det fra gangen. Uuups, er skolen ferdig allerede, tenkte jeg og funderte på når jeg nå skulle få spist stratosen min. «Mamma, kan jeg dra til Camilla?» «Mamma, jeg er så sulten, kan jeg få frokostblanding?» «Mamma, kan jeg hoppe på trampolina mens du lager mat?» Jeg dro meg i håret, stappet desperat tre biter sjokolade inn i munnen og reiste meg for å møte jentene. «Dere kan ikke gjøre noe før dere har gjort leksene!», gurglet […]

En deilig sommerdag

«Mamma, kan vi ta ut alle teppene og leke med de på trampolina?» spør tre håpefulle. «Nei, det kan dere ikke, fordi dere rydder ikke opp etter dere.» svarer jeg. «Men vi vil! Vi lover å rydde opp.» Etter litt betenkningstid, det er tross alt en deilig sommerdag: «Ok, men da MÅ dere rydde opp. Ellers.» svarer inkonsekvent mor. «Vi lover. Æreskors. Vi skal rydde! Vi skal rydde opp alt. Jippi!» De jubler høyt og løper for å hente teppene. Mange timer senere.   Aaaaargh, noen flere der ute?    

Hvorfor forvandles jeg til en heks?

 Hvorfor forvandles jeg til en heks når vi har dårlig tid? Jeg anser meg selv som en tålmodig og snill mamma. Selv om ungene mener det motsatte innimellom. Men noe skjer med meg når vi har dårlig tid. Det kommer så brått, jeg styrer det ikke selv og oppførselen henger liksom ikke på greip. Som i helgen. Vi var bedt bort og planla avreise kl 16. Sto fornøyd i dusjen, ungene i badekaret og samboer nesten klar. Oppdager plutselig, gjennom glasset i dusjkabinettet (utrolig nok, for det har tydelig ikke blitt vasket på en stund), at klokken nærmet seg avreise. Med ett går alt i svart. Det er som om noe skjer med meg. Adrenalinet pumper tungt gjennom kroppen. Tålmodighet og ro forsvinner med et knips. Jeg kaster meg ut av kabinettet, skrikende i vilden sky om dårlig tid og hårvask. Sparker toa i badekaret, skylder på samboer som sitter intetanende på soverommet. Ungene måper med såpevann i munnen. Jeg løper rundt. Irriterer meg plutselig over alt. Kjefter på samboer som bruker usannsynlig lang tid på å sette på seg sokker. Løfter unger sprellende ut av badekaret med balsam i håret. Klipper negler for raskt og renser ører altfor hardt. […]

Kjære lærer

Jeg ønsker å beklage så mye til deg for alle håpløse foreldre der ute. Meg selv inkludert. Jeg vet at du gjør alt som står i din makt for at barna våre skal ha det best mulig. Du har ansvaret for en hel skoleklasse, og glemmer aldri. Vi har ansvaret for den ene, og glemmer stadig. Vi har mange unnskyldninger. For mye å holde styr på. Unger med hver sin ukeplan, hver sin sekk, bøker, skoleaktiviteter. Gym og svømming på ulike dager. Lekser som skal leveres torsdag, noen fredag. Andre lekser leveres etter helgen. Matte og norsk til alle, eget ark til den ene. Engelsk til den andre. En skal ha med seg rent syltetøyglass uten etikett. En annen skal ha med seg syltetøyglass med etikett. Den ene har svømming annenhver uke, den andre har ukentlig, men skal ha med gymtøy motsatt uke. Skogtur med bål, skogtur uten bål, men med ved. Tredjemann har båltur hver uke, men varm kakao bare annenhver. Uten ved. Pennalene mangler alltid noe, viskelær, blyant eller farger. Den ene får to viskelær, den andre ingen, men har derimot to rosafarger. Likevel. Du legger arbeid i, tilrettelegger og jobber utover ettermiddagen for å lage hjemmelekser du […]

Det var en gang

Helt fra jeg var liten, har jeg hatt gode venner. Heldigvis. Jeg kan huske at jeg satt på toppen av den røde sklia i barneparken og delte et eple med mine to beste venner. Vi hang sammen i tykt og tynt. Jeg startet på barneskolen. Hadde mange gode venner der også. Heldigvis. I tillegg hadde jeg en bestevenninne. Vi tok følge til skolen hver morgen. Jeg måtte som regel vente på henne, men det gjorde ingenting. Vi skravla og lo hele veien. Vi var alltid sammen på skolen med en større gjeng. Vi hoppa strikk og hoppetau. Lot oss imponere av de store jentene som spratt over strikken på øret. Etter skolen gikk bestevenninnen min og jeg hjem igjen. Skoleveien var trygg og god å gå sammen med henne. Vi skilte veier ved det store klatretreet, men bare for en kort stund. Vi løp hjem for å spise litt. Så møttes vi for å leke boksen går eller gjemsel. Så uendelig heldige. Vi ble etterhvert eldre og fikk lov til å være ute på kveldene. Vi gikk langs veien og snakket om gutter. Eller vi var barnevakter sammen. Vi møttes hjemme hos hverandre og var sammen på korøvelse. Alltid en […]

Jeg har strøket til mammaeksamen. Igjen.

Jeg snublet over en nettside forrige dagen som samler artikler om barn og barneoppdragelse. De store, formanende overskriftene tiltrakk seg oppmerksomheten min, jeg ønsker å gjøre det beste for barna mine.   Men jo mer jeg leser, desto verre føler jeg meg. Jeg feiler på alle punkter. Jeg har strøket til mammaeksamen. Igjen. La meg ta utgangspunkt i artikkelen: 1. Du vet bedre enn det Dette utsagnet er visstnok verken støttende eller konstruktivt. Men hvilket uttrykk skal jeg bruke da? Når mellomste jenta for attende dag på rad tømmer melkeglasset så fullt, at det renner over på brødskive og bukse. Igjen. 2. Stopp, ellers skal jeg.. Trusler velter ut av meg. De flommer over i takt med økende sinne og frustrasjon. Jeg burde abonnere på trusler. Hvem truer vel ikke med «du får aldri mer lørdagsgodteri hvis du ikke setter på sko NÅ» når klokka tikker mot jobb, kaos råder og ungen sitter lim fast innerst i hjørnet. Vil ikke ta på sko. Vil heller ha støvlene som er våte og henger til tørk ute fordi mora glemte å ta de inn kvelden før. 3. La meg være i fred Det advares mot å bruke dette uttrykket fordi det kan […]

Oppsummering av Halloween og kaste stein i glasshus

Halloween har kommet for å bli. En stund ihvertfall. Istedetfor å klage over en håpløs kommersiell feiring, synes jeg det er viktigere å fokusere på hvordan man kan gjøre feiringen best mulig. For alle. Det tror jeg mange har gjort. Det ble en kjempefin kveld. Så mange flotte barn. Spøkelser, skumle hekser og dinosaurer. Supermenner og zombier. Alle banket høflig på døra og hilste pent. Ingen gjorde knep og absolutt alle takket pent for godteriet. Vi har en lengre vei å gå med egne unger. Vi brukte hele dagen på å snakke om å være høflige og takke. Alle tre var helt enig, og lovte på tro og ære å si høflig hei og takk. Helt inntil det siste øvde spesielt minstemann på dette. Så kom stunden. Mørket falt på, skjelettkostymet, egentlig pysjen, satt stramt rundt kroppen og hele gutten dirret av forventning om haugevis av godis. Rett før første ringeklokke ble trykket på, minner pappaen om alt vi hadde snakket om tidligere på dagen. Så åpner døra seg og ut kommer en hyggelig nabo. Minstemann strekker ut hånda og sier høyt og tydelig: «Få godteri».  

Halloween

Det er oktober, og like sikkert som at det er høst, dukker nå klagekoret om Halloween opp. Igjen. «Det er så voldsomt kjøpepress, handelsstanden utnytter barna, det er for mye godteri og det koster altfor mye.» Halloween er her. Det har blitt en ny tradisjon. Slutt å sutre! Du bør heller være med å påvirke og forme halloweenfeiring til en god og hyggelig tradisjon. Det er ingen unger som ikke fryder seg over å få kle seg ut og spise masse godteri samtidig. Bli med og lage en ansvarlig feiring. Først og fremst må vi være forbilder for barna våre og lære de regler for hvordan man oppfører seg. – Du sier alltid hei og takk! – Du ringer ikke på hvis utelyset er slukket. – Det er ikke lov å gjøre stygge hyss. – Oppmuntre til å unngå de mest skremmende utkledningene. Så må vi sette noen forutsetninger for oss voksne. – Du har ansvar for ungene dine. Kanskje du bør være med å gå runden? – Hvis du synes det er ugreit å sende ungene rundt på dørene, lag en enkel hjemmefest istedet – Lag en åpen invitasjon til hele nabolaget/klassen osv om å gå sammen – Det […]

Hva med å være snill?

«Du har jo ikke kontroll på ungene dine, dette minner mer om sirkus enn barneoppdragelse», skrev en mann på bloggen min. Kommentaren kom som svar på innlegget om barneoppdragelse før og etter barn. Joda, noen ganger føles det som et sirkus. Når alle roper mamma samtidig, fra tre steder i huset. Den ene sitter fast i trappegelenderet, den andre trenger hjelp på do og den siste vil ha meg med på fektekamp. Men jeg har kontroll på ungene mine. Ihvertfall nesten. Hva med å skrive en hyggelig kommentar? Istedetfor å trykke en mamma ytterligere ned. Hva med å være litt hensynsfull? Eller hva med den sinte sjåføren. Som viste meg fingeren idet jeg svingte ut i veien. Han måtte bremse, men det var ingen farlig situasjon. Jeg forsøkte å vinke unnskyldende til han, men ble møtt av et sint ansikt og en irritert langfinger. Joda, jeg hadde vikeplikt. Men jeg trodde jeg hadde tid til å skli ut i veien før han kom. Hva med å vinke tilbake og ta imot min unnskyldning. Hva med å være litt snill? «Du må holde styr på ungen din, hun gikk rett på meg», sa en sur dame til meg forrige dagen. Vi […]

Å trenere

Definisjon på trenere: «forhale, forsinke, hefte, hemme, holde igjen, holde tilbake, oppholde, sinke, trekke i langdrag, trekke ut, utsette» Jeg var voksen før jeg visste hva ordet betydde. Men betydningen av ordet i praksis hadde jeg ingen anelse om før jeg fikk barn. Nå har jeg fått barn som hver for seg kunne vunnet Oscar i trenering. Og den absolutte vinner går til størstemann. Med lakenskrekk. Hun innleder trenering rett etter kveldsmat. «Bare 5 minutter med IPad?» bønnfaller hun med bedårende øyne. Det gjentar seg helt til mammaen ikke synes øynene er spesielt bedårende lenger. Heller irriterende. Det er da det starter for fullt. Først kan ikke Ipad’en skrus av. Hun trykker og trykker på hele skjermen, men filmen fortsetter på mystisk vis. Så er det noe galt med dekselet. Det kan ikke lukkes. Vrir og vender i alle retninger. Når det endelig lukkes, må skjermen rengjøres. Og da skrur filmen seg på igjen. Det er visst noe med den antistatiske kluten, påstår hun. Overtales tilslutt å legge IPad til lading. Men ladekabelen er også meget vanskelig å få på plass. Og forby at noen voksne tilbyr hjelp. Da går det for raskt. Så skal hun opp på badet. Helt […]

Kjære foreldre

  Om mobbing. Mobbing skjer overalt. På lekeplassen, skolegården, klasserommet, skoleveien, SFO, i bursdagen, på nett eller i nærmiljøet. Det er mange ytringer omkring temaet. Det er viktig og det engasjerer. Det snakkes og blogges. Statuser oppdateres. Om skolen, om læreren, om rektor. Noen må gå! Om manglende rutiner, om for liten tid Om manglende vilje til å ta tak. Om for liten kompetanse, om for få ressurser. Om ansvarsfraskrivelse. Så snakkes det om kommunen. Hvem er ansvarlig? Om konsekvenser og dårlig prioritering. Om vinglende og lite tydelige politikere. Om svak ledelse. Om manglende forståelse og viktige posisjoner for langt unna. Men jeg savner noe. Det viktigste. Den største ressursen for mobbeofferet, mobberen eller observatøren. Forelderen. Hvor er JEG? Hvilket ansvar har JEG? Hva gjør JEG? Hva slags rollemodell er JEG? Hvor engasjert er JEG? Hvor ofte stiller JEG opp? Det er viktig med konstruktiv kritikk når det er berettiget. Det hender at systemer feiler. Eller ikke er gode nok. Men jeg må se meg i speilet. Først og fremst.    

En deilig fridag

Igår planla jeg en deilig fridag for meg selv. Fri fra jobb, jentene på skolen og gutten i barnehagen. På grunn av uforholdsmessig høy samvittighet, har jeg aldri levert unger i barnehage hvis jeg selv har hatt fri. Men denne dagen skulle være min. Bare min. Jeg planla i detalj. Først starte dagen rolig sammen med barna og kose oss med en lengre frokost hjemme. Deretter følge jentene på skolen og levere minstemann i barnehagen. Ingen stress, ingen hurtig hadetkos. Så alene hjemme. Endelig. Skulle først ta en etterlengtet joggetur i høstluft med påfølgende styrketrening. Etterpå et lengre bad med fullt spa. Hårkur og ansiktsmaske. Deretter sveve rundt, lage varm lunsj, nyte sola. Ta en fredfull tur på gartneri, vandre avsted og dra inn duften av lyng og grønne planter. Så hjem for å synke ned i sofaen med en stor kopp kaffe, en plate mørk sjokolade med nøtter og lese en bok. Kanskje duppe av litt. Tilslutt sette en rundstykkedeig så ungene skulle få hjemmebakt etter skolen. Vel. Det ble ikke helt spa i badekaret, ei heller en god bok i sofakroken. Minstemann snappet opp under det fredelige frokostbordet at mora ikke skulle på jobb. Hun hadde nemlig uerfarent […]

Særbehandling meg her og der

Vi fikk tre barn i rask rekkefølge. De kom som perler på en snor. Så da minstemann ble født, var han nødt til å smøre seg med tålmodighet og vente på tur. En føyelig og rolig gutt med to krevende små storesøsken. Det skulle endre seg. Trassalderen kom ganske raskt etter fylte året. Skulle «klare alt sjøl». Hvis han trengte hjelp, så ble det galt uansett. Alt måtte skje etter hans pipe. Sutring og klaging hvis han ikke fikk viljen sin. Han ble raskt kongen på haugen og vi tøyde på grensene for å gjøre ungen til lags. Etterhvert utviklet det seg til særbehandling hvor vi måtte lirke, smiske og premiere for at gutten skulle bli fornøyd. Dette falt ikke i god jord hos søsken, som følte seg urettferdig behandlet. Jo mer vi føyde oss og tilrettela for minstemann, jo mer krevde han. Helt til en dag. Da sa vi stopp. Full stopp. Vi måtte ta kampen. Slutt på spesialbehandling og stryke medhårs. Like grenser for alle. Sakte, men sikkert har vi fått en medgjørlig og blid gutt. Moralen i historien: Uansett om du er minstemann eller Petter Northug. Kongen må jekkes ned fra haugen. Klare og rettferdige grenser, ingen […]

Oppskrift på å mislykkes

Etter å ha vært mamma i snart ni år, med jobb, hus, hage, bil. I et heseblesende tempo. Så har jeg kommet frem til følgende suksess-faktorer for å møte/stange/stupe/berøre den berømte veggen. Forvent mye av deg selv Planlegging, kontroll, effektivitet, mestring, samvittighetsfull og fleksibel. Sett deg mål om at morgenrutinene skal gjennomføres prikkfritt med glade, rene barn som kler på seg frivillig, som spiser frokosten raskt og effektivt, før de spretter ut i bilen. Gjør en kranglefri og optimal avlevering, før du yter maks på jobb. Forvent en topp ettermiddag, med lekser, fotballkamp, hjemmelaget middag med ferske råvarer og saus fra bunnen av. Kvalitetstid med barn og pedagogisk riktige leker før du lager en god leggestund. Etter at barna er lagt tar du en lengre joggetur i frisk luft, før du tar en styrkeøkt i garasjen. Ta en dusj med hårkur, og sett deg ned med hjemmekontor for å gjøre mer jobb. Vask noen maskiner med klær innimellom. Finn tid for avslapning på sofaen. Avslutt kvelden med en sunn og grønn te mens du pakker sekker, legger frem tøy og lager fancy matpakker med utskjærte agurkhjerter. Les ekspertråd og følg disse Les alt du kommer over om barneoppdragelse, kosthold, trening […]

Være god mot hverandre

Jeg har mange bekymringer her i livet, men en av de største må være om ungene mine oppfører seg pent og hyggelig mot andre. Forrige kvelden, da mellomste og jeg hadde den faste nattapraten på sengekanten, forteller hun: «Mamma, en gutt i klassen tømte ut blåbæra fra koppen min igår, og det er jo ikke lov til å ta igjen». Jeg tygde litt på det hun sa. Måtte spørre hva hun mente om å ta igjen. «Jo, du skjønner at jeg tømte ut hans blåbær først, og så tok han igjen og gjorde det samme med meg, og det er ikke lov». Det gikk opp for henne etterhvert at jeg ikke tok hennes parti. At en nødvendig unnskyldning måtte gis neste skoledag. Min neste bekymring er om andre oppfører seg pent og hyggelig mot mine barn. Eldstemann opplevde å bli ertet av noen fremmede gutter for at hun ikke klarte å si navnet sitt tydelig. Jeg valgte å informere foreldrene. Det var veldig vondt å oppleve at mammaen gikk i forsvar. Mente jeg burde bekreftet dette fra en voksen før jeg tok det opp. Håper hun likevel snakket med sønnen sin. Utfordringen er imidlertid at det aller meste av krenkende […]

«Ungene skal sove hele natten i egne senger»

Vi har alltid ønsket oss barn som sover hele natta i egne senger og bestemte oss derfor før vi fikk barn om være prinsippfaste på soverutiner. Første barnet kom og sov hele natten gjennom bare noen dager gammel. For en unge, for noen foreldre. Lett match. Så kom mellomste ungen. Kolikk, RS-virus og astma. Lege og helsestasjon. Naprapat og osteopat. Dro til healer, forsøkte annen alternativ behandling. Kontaktet søvnterapeut og betalte 800 kr for 15 minutter på telefon. Lagde lister, kartla rutiner, knadde på alle ledd. Første gangen ungen sov hele natta, var hun 2 år og ble gynget i søvn på Kielbåten. Dessverre gynget den samme båten oss andre inn i sjøsyke. Så kom tredjemann og soverutiner ble enda viktigere og enda vanskeligere. Alle SKAL i egne senger, alle SKAL sove hele natten. Vi har løpt maraton gjennom natta for å følge unger tilbake til sengene sine. Var det ikke ene, så var det den andre. Eller to på en gang. Som vi har kjempet. Mange kamper, mange metoder. Så endelig. En løsning. Nå har de prinsippfaste barna etter lang tids kamp vunnet. Vi overgir oss. Igjen.

«Sånn har aldri mine barn gjort»

Har du noengang møtt mennesker som kan si til deg: – «Jeg har heldigvis ikke det problemet med barna jeg» – «Sånn har mine barn aldri gjort» – «Jeg har aldri hatt sånne barn» Minstemann og jeg var på butikken. Bak oss i køen sto en bekjent som sa hei til meg og lillegutt. Men lillegutt nektet å hilse tilbake. Jeg forsøkte desperat å lirke ut et hei. Til ingen nytte. Lettere flau og ganske sint på ungen, måtte jeg unnskylde oppførselen hans overfor mannen. Hvorpå mannen sier: «Sånne unger hadde aldri jeg. De sa hei til alle de». Der sto jeg. Oppgitt og lei meg for at ikke sønnen min oppfører seg. Det viktigste prinsippet om å si «takk og hei» fungerer ikke. Samtidig står en mann framfor meg som med en liten kommentar, kanskje ikke vondt ment, gjør meg enda mer usikker og frustrert. Når jeg åpenbart sliter med en unge som ikke vil hilse, trenger jeg ingen påminnelse om at andre barn bukker, nikker og neier. Når jeg sliter med kresen jente som ikke liker annet enn skinkeost, har jeg ikke behov for å høre om at andre barn elsker grønnsakssmoothie, oliven og fisk. Hvis mine barn […]

Kjære mamma, her er vår versjon

  Mamma, angående det du kaller rot: Altså, det er ikke rot. Når vi leker bryllup med barbie, så må vi ha med alle 17 barbiedukkene. Vi må ha gjester, forskjellige kjoler og vi må ha kopper med vann. Fordi der kan de vaske seg. Vi må også bruke golvet i tre rom, fordi det er liksom et verdensrom. Vi kan ikke rydde opp verken legoen eller de 38 bamsene først, fordi de har skole såklart. Mamma, når du blir sint og skriker hissig «Nå må du høre: KLE på deg, ellers får du ikke være med til bestemor og bestefar». Altså, jeg hører det du sier, men jeg har lyst til å lese ferdig boka først. Jeg får nemlig helt sikkert være med til bestemor uansett. Jeg tror det heter en tom trussel. Mamma, når du løper rundt på butikken rød i fjeset og kjefter på oss fordi vi maser: Sjansen er mye større for at vi får en is, hvis vi maser mange ganger. Tror det kalles erfaring. Mamma, når du stresser rundt tidlig på morgenen for å rekke å levere oss før jobb: Jo mer du løper rundt og roper med klærne flagrende rundt deg og håret […]

Barneoppdragelse før og etter barn

Før vi fikk barn skulle vi ha rene, pene og veloppdragne barn. De skulle være høflige, hyggelige og oppføre seg pent blant fremmede. De skulle ha gode bordmanerer og lære seg å spise all slags mat. Blant annet. Min samboer og jeg har mange gode prinsipper og tanker om barneoppdragelse. Vi har selv fått en god oppdragelse, og ønsker det samme for våre barn. Så ble vi foreldre. Det kom tre unger. Prinsipp 1: «Vi skal alltid ha rene, pene og velkledde unger» Jeg ser meg rundt i stua. Eldstemann sitter i sofaen og ser på IPad. Naken. Hun kom nettopp inn fra trampolina. Forhåpentligvis ligger klærne igjen der, og ikke uti gata. Der lå nemlig klærne igår kveld. Da hadde de sparkesykkel-konkurranse. Ikke at det forklarer hvorfor klærne lå igjen midt i gata. Samboer hadde en teori om at de ble mer aerodynamiske uten klær. Håret hennes sitter forresten fast under nesa. I en blanding av snørr og nugatti ser det ut som. Minstemann løper rundt i en olabukse som er for kort. Det er den buksa som sverdet kan settes fast i. Han har ikke noe på overkroppen, men det har ikke Tarzan heller. Mellomste er oppe på […]