Endelig!

Etter 3000 kilometer er vi framme. Endelig. Siste etappen har vi kjørt nedover solkysten i Spania. Vi har klødd oss i hodet og revet av oss håret etterhvert som vi har passert Benidorm, Alicante, Torrevieja, La Manga, Cartagena. Hvorfor valgte vi å legge ferien NEDERST i Spania? Vi har egentlig kjørt til Afrika. Alle feilkjøringer tatt i betraktning. Eller da hadde vi rukket helt ned til for eksempel Elfenbenskysten. Senest idag tidlig var vi nok en gang unødig gjennom en bomstasjon og via en landsby fordi sjåføren valgte å ikke følge rådet til Sunniva. Hun river også av seg håret. Vepsene har vært plassert ved siden av hverandre igjen, spør ikke hvorfor. Stemningen i bilen har vært deretter. Tidligere har vi klart å avlede med gamle borger på fjelltopper og fine kirketårn, men ifølge minstemann gidder han ikke se flere borger eller tårn. Det kortet er brukt opp. Nå har vi parkert bilen. Der skal den få stå en uke. I fred og ro. Manne seg opp til veien hjem. Hasta la vista!

Etappe 4

Kort status før senga Det viste seg at Sunniva, sjåfør og kartleser ikke var like synkrone idag. For ordens skyld; Sunniva er en sørlandsdame som har tilholdssted i GPS’en. Vi har hatt våre uenigheter på turen, blant annet igår kveld. Da sjåfør og kartleser var overbevist om veien tilbake til hotellet etter middag, mens Sunniva mente helt motsatt retning. Det viste seg at Sunniva hadde rett. Det ble en «flott» sightseeing i Avignon. Tilbake til dagen idag. Måtte fylle bensin. Sunniva fant en bensinstasjon langs motorveien. Sjåføren svingte av. For tidlig. Måtte selvfølgelig gjennom en bomstasjon. Sunniva sa vi kunne ta en u-sving i rundkjøringen rett forut. Sjåføren kjørte av for tidlig. Igjen. Havnet ut på en alternativ motorvei med møtende trafikk. Opp i fjellene. Ingen ny avkjøring, absolutt ingen bensinstasjon og en ny varsellampe startet å blinke: Fyll bensin nå. Men altså det endte godt. Vi fikk snudd. Kjørte feil en gang til, men havnet på en lokal bensinstasjon. Hvor vi attpåtil fikk fylt bensin på bilen av en spansk skrukkete mann. Nå skal vi ta natta i Valencia før siste etappe imorgen. Natta alle sammen!  

Tredje etappe

Hadde bestemt oss for å reise tidlig idag. Senest 07.30. For å unngå å komme fram altfor seint. Som vi gjorde igår. Sultne og slitne kastet vi bagasjen på hotellet, småløp bort til torget og fant en åpen pizzarestaurant. Fikk servert turens beste pizza på et vaklevorent utebord en time før midnatt. Småbarnsfamilien, blant høyrøstede, øldrikkende og ikke spesielt barnevennlige tyskere. Uansett, vi skulle tidlig avgårde. Før halv åtte. Alarmen ringte mystisk ikke før kvart over åtte. Ok, rask frokost, pakke fort, kaste oss i bil. Frokosten ble servert på et lite intimt sted med nøyaktig sju bord. Egg og kaffe ble kokt etter bestilling. Planen om rask frokost ble skrinlagt. Intensjonen om å pakke hurtig ble også vanskelig fordi mora klarte å samle bort romnøkkelen. Fant den tilslutt i den ene av fem toalettmapper nederst i kofferten. «Flott». Mellomste vet igjen å benytte seg av passende ironi. Vi dro avgårde kvart over ti. Tre timer etter skjema. Antar at de som kjenner oss nikker gjenkjennende. Vi har to vepser og en fredsmegler i bilen. På de tyske motorveiene satt vepsene ved siden av hverandre. Det måtte vi gjøre noe med. Så idag har fredsmegleren sittet i midten, hvilket har […]

To etapper unnagjort

Det startet dårlig. Vi pakket og reiste avgårde. Da vi passerte kommunegrensa proklamerte mellomste at hun var kvalm. Heldigvis hadde mora utstyrt seg med sukkertøy som pleier å hjelpe på sånn fiktiv kvalme. Så kjørte vi til Oslo for å ta båten til Kiel. Ble stående to timer før vi fikk kjøre ombord på båten. Da rakk ungene å krangle og gråte så mange ganger, at antall is ble redusert med henholdsvis 2,7 og 13. Vi har nemlig en avtale om at for hver gang de krangler så blir det en is mindre på ferie. Vi presiserte for ungene at de måtte nyte tiden ombord på båten. Nyte muligheten til å gå, løpe og stå. Og bade. Så skulle vi kjøre av båten i Kiel. Jeg hadde lest at vi skulle følge skilting til Frankfurt, mens gubben forsøkte å taste inn dagsmålet, byen Freiburg, på GPS. Vi fant aldri noe skilt mot Frankfurt og GPS viste ikke mindre enn tre byer som het Freiburg. Det endte med at vi kjørte i ring i Kiel, og tapte drastisk på kjøreruta vår. «Flott», sa mellomste ungen ironisk. Det oppsummerte godt. For å komme fram til dagsmålet, ventet nær 80 mil på tysk […]

Ferie!

Sett deg bakover i sofaen i en avslappende stilling. Les, føl og lev deg inn i følgende setting. Se for deg en familie. En familie på fem. Mamma, pappa og tre små. Ungene kan være 9, 7 og 5 år-ish. Se for deg at denne familien skal på sommerferie. Fortsatt er tanken behagelig. Målet med turen er Spania. Sammen med en annen god familie. Tenk deg sol, sommer, strender og spekeskinke. Is, oliven, Cava og fri. Ser du det for deg? Fornøyde barn som leker i vannet, to avslappede mammaer som hviler på hver sin solseng og snakker uforstyrret om livets realiteter. Pappaene smiler i bakgrunnen før de kaster seg uti havet sammen med barna. Så retter du oppmerksomheten tilbake til avreise. Se for deg at familien på fem skal kjøre bil. Til Spania. Gjennom Europa. En bil, tre unger, to voksne. Veien er lang, ungene utålmodige og foreldrene er stresset fordi GPS’ en ikke fungerer ut av Kiel. Føl bilens innvendige stemning idet det fortsatt er igjen en time til lunsjstopp, Ipads er tomme for strøm, halvparten må tisse, kaffen er kald og pappaen tror han har kjørt feil. Visualiser mammaens ansiktsuttrykk når ene ungen for femte gang mister […]

Selvinnsikt

«Jeg er en rolig, avbalansert og tålmodig mamma. Synes jeg selv. Jeg er kjærlig og blir sjelden sint. Jeg kommuniserer godt med ungene mine, roper aldri og er alltid konstruktiv. Jeg håper ungene mine mener det samme» Så skulle jeg teste det ut da. Hva tenker ungene om meg? Jeg filmet, mens de hermet etter typiske utsagn fra meg og pappaen. Jeg forberedte meg på å høre koselige  «jeg er så glad i dere», «så flinke dere er til å rydde». Men denne linja gjentok seg gjennom samtlige filminger: Hæh! Snakk om å få passet påskrevet. Og det er vel ingen tvil om at hun mener meg, tror neppe pappaen noen gang kommer til å bruke ordet «dår». Selvinnsikt.

Den følelsen

Du vet når du har stått opp tidlig første dag i sommerferien fordi mellomste har time hos barnelege. Ungene er trøtte og grinete, og du vet at det blir lang ventetid hos legen. Du lover en is eller skolebolle på cafe etter besøket, du skal bare innom og prøve en bikini til ferien først. Spenningen stiger i takt med tålmodigheten som synker. De snakker, tenker og visualiserer mengder med søt bakst. Så står du der i prøverommet med trang bikinitruse og en pupp på vei ut av den lille overdelen, mens du hører ene ungen skrike «mamma, Elise er borte». Du skifter raskt til vanlig tøy, henger den overvurderte bikinien tilbake på knaggen og prøver å finne eldstemann. Løper rundt i butikken med to på slep som heller vil på cafe. Tiden går, ingen Elise å finne og du oppdager at blusen sitter bak fram. Inni deg skifter følelsen fra avslappet til middels panisk. Du plasserer de to andre på utsiden av butikken med beskjed om å holde utkikk, stå i ro og at cafebesøk avlyses, mens du styrter inn og ut av nærliggende butikker og roper navnet høyt og skingrende. Neste på lista er å rope opp ungen på […]

Bil til salgs

Nissan selges Detaljer Årsmodell: Da minstemann ble født. Km.stand: 120.000 uten motorstopp. Farge: Svart. Fargebeskrivelse: Matt, ikke lenger blank. Ripedetaljer i lakken. Interiørfarge: En gang blå. Nå mer møkkete grå, ispedd skinkeostflekker. Girkasse: Såvidt. Ungene har øvd på å gire. Med og uten clutch. Drivstoff: Diesel. Ikke sett deg inn i regjeringens dieselbil-politikk. Antall seter: 7. Anbefaler ikke å la antall seter styre hvor mange unger du får. Utstyr: Sommerdekk og vinterdekk. Ikke så mye mer. Vi selger bilen vår. Helt seriøst. Vår elskede Nissan. Eller MIN elskede Nissan. Det er ikke noe gæærnt med bilen. Den er svart, sånn kassebilaktig og ganske godt brukt. Vi kjøpte bilen da vi oppdaget at tredjemann var på vei. I panikkens navn. Det var ikke planlagt, verken bilkjøp eller unge. Drømmen om komfort og god plass brast i det sekundet pinnen lyste gravid. Tre bakovervendte seter, dobbeltvogn og stellevesker med bleier og våtservietter nok til å takle den verste storm, utelukket den forholdsvis nyinnkjøpte bilen i garasjen. Det snevret også utvalget av andre biler drastisk inn. Med en ganske lav øvre prisgrense og et absolutt krav om kaffekoppholder for sjåfør, ble det en hard oppgave. Inntil Nissan NV200 dukket opp. Den perfekte bil. […]

Barnehagen

Så var dagen der. Dagen vi skulle overlate den vesle og sårbare jenta vår til noen andre. Noen fremmede. Hun var bare ti måneder. Ikke kunne hun snakke, ikke sitte, ihvertfall ikke gå. Mammajente over alt på jord. Hjertet gråt, øynene rant og hendene skalv. Vi gikk inn porten. Knappe to år senere sto vi der igjen. Foran porten. Knuget en ny liten hånd hardt, tett inntil. Jenta som sto der, i ferd med å tre inn i en ny epoke i livet sitt, felte sine modige tårer. Livredd for å gi slipp. Så var det minstemann. Like vanskelig. Den tålmodige lille gutten, ut i verden. Vekk fra det trygge og forutsigbare. Tårene rant og blandet seg med hans. Åpnet porten uvillig. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx Nå er dagen her. Dagen vi har gruet oss til. Siste dagen i barnehagen. Den barnehagen som har vært vårt andre hjem i over åtte år. Hver mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag siden desember 2007, har vi tråkket over dørstokken på Stabburet og Bjørnehiet. Hver dag har ungene blitt møtt av et smilende «hei» fra en vennlig og trygg voksen. De har lekt, tulla og snakka. Lest, tegna, perla og limt. Gått i skogen, blitt bært […]

Rekk opp hånda!

Det er mange fine mennesker der ute. Mennesker som er fine i kraft av seg selv, ikke på grunn av staffasjen som følger med. Vi er så opptatt av status. Sosial og økonomisk status. Hvem har bestemt at en dyr bil eller en overpriset vindjakke fra Peak Performance gir status? Hvorfor har det blitt sånn? Hvorfor er det viktigere å presentere seg som leder enn omsorgsfull mamma? Hvorfor er det viktigere å fortelle andre at man har gitt penger til et veldedig formål, enn å faktisk ha gjort det? Er vi mer verdt hvis andre vet om det? Gir status mennesket verdi? Det er så mange rare ting vi stilltiende kjemper om. Å være best. Størst. Finest. Dyrest. Noen ganger bruker vi ungene våre også. Skyver de foran oss. Hvorfor kan vi ikke få være helt normale og hylles for det? Hvorfor skal vi pynte på sannheten for å føle anerkjennelse og aksept? Hvorfor er det så viktig å presisere at vi ikke ser på Hotell Cæsar eller leser Se og Hør? Jeg lager derfor et opprop. Et opprop for alle som ikke nødvendigvis har så høy status. Men er vi dårligere mennesker? Er vi mindre verdt? Rekk opp hånda […]